Fenomenet arrangerte ekteskap gjennom større eller mindre grad av tvang fra familienes side, har vi vært klar over lenge. Barn av foreldre med innvandrerbakgrunn, oppvokst i Norge og ofte med norsk statsborgerskap, har til tider henvendt seg til vår organisasjon med sin uro og bønn om hjelp til å avverge et slikt ekteskap, eller i sin fortvilelse når ekteskapet var et faktum. Det har dreid seg om sporadiske henvendelser opp gjennom årene, slik at det var vanskelig å si noe om omfanget av problematikken. Fenomenet bør også ha vært kjent blant våre politikere og i embetsverket, noe som førte til tilføyelsen i ekteskapsloven i 1995, som gir muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang.

Sommeren og høsten 1997, ble et konkret tilfelle hvor en ung norsk jente ble ført tilbake til foreldrenes hjemland for mulig tvangsgifte, bredt omtalt i massemedia. Samtidig bisto SEIF en ung afrikansk jente til å annullere et ekteskap inngått under tvang, gjennom å fremme saken for Oslo byrett. Vi gikk ut offentlig med denne enkeltsaken, først og fremst for å informere om denne nye muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang. Etter dette mottok SEIF en lang rekke henvendelser med behov for informasjon og bistand på området. Henvendelsene kom fra advokater, barnevern, sosialkontorer, lærere og venner av ungdom - og ikke minst fra ungdommen selv, både jenter og gutter, noen allerede tvangsgiftet, andre redd for at det skulle skje.

På bakgrunn av denne utviklingen og våre erfaringer med ungdom, deltok vi i 1998 på flere møter med Barne- og Familiedepartementet og andre offentlige etater, i deres arbeid med handlingsplaner og strategier overfor denne ungdomsgruppen. Vi deltok også med aktive innspill i Barne- og Familiedepartementets utarbeidelse av Handlingsplanen mot tvangsekteskap, som ble utgitt av departementet høsten 1998.

Vi så konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig alternativ, de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien, og de vet ikke hvor de egentlig kan henvende seg for å få effektiv hjelp. De står mellom barken og veden.

På den andre siden, opplevde vi usikkerhet og enkelte ganger ”ansvarsanoreksia” i de fagmiljøene som kom i berøring med den ungdommen det gjelder. Skole, barnevern, saksbehandler på sosialkontorer og advokater henvender seg til oss for råd og bistand. Vi så her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Vi opplevde også, når vi gikk sammen med de unge til deres første møte med det offentlige for hjelp i en tvangssituasjon, at ungdommen ble møtt med svært tilfeldige holdninger til problematikken. Vi opplevde ofte nærmest en vegring mot å involvere seg i en vanskelig sak som for lettvinthets skyld kan bortforklares som kulturforskjeller. Det er dette vi her kaller ”ansvarsanoreksia”.

Det store antallet henvendelser fra ungdom vi etter hvert mottok på SEIF, gjorde at vi tok fatt på arbeidet i 1999 i prosjektet "Mellom barken og veden". Det første året mottok vi 206 henvendelser. I 2000 tredoblet antall henvendelser seg til 639 og i 2001 lå antall henvendelser på samme nivå, dvs 644 henvendelser. Vi har ikke forutsetninger for å si om dette er en pågang som vil stabilisere seg etter hvert eller om vi bare ser toppen av et isfjell.

2. Målsetninger

Vår hovedmålsetning var å etablere vid kontakt med ungdom fra de forskjellige innvandrer/flyktningmiljøene og deres foreldre. Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, ville vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette ville gi ungdommen:

En reell mulighet til å si nei til familiens ekteskapsplaner, uten nødvendigvis varig brudd med familien.

Vår andre målsetning var å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med denne problemstillingen.

Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Med våre tidligere erfaringer og gjennom oppbygning av ekspertise som prosjektarbeidet ville medføre, var vår tredje målsetning å bli en kunnskapsbank, både utad til de forskjellige instanser og innad i de forskjellige innvandrer/flyktningmiljøene.

En videreføring av prosjektet måtte også nødvendigvis ha som nok en målsetning å opprette en dialog med foreldregenerasjonen innenfor de forskjellige miljøene som praktiserer arrangerte ekteskap og de miljøene som praktiserer omskjæring. Under denne dialogen ville vi informere om norsk lovverk på områder som berører barn og ungdoms rettigheter. Vi ville i tillegg formidle ungdommens synspunkter og bekymringer utifra ungdommens egne fremstillinger av sine problemer til oss. På denne måten ønsket vi å kunne være med på en holdningsendring i foreldregenerasjonen.

3. Målgrupper

Hovedmålgruppen var enhver ungdom, som trengte bistand og råd/veiledning angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver.

Vi vil understreke at vårt arbeid i dette prosjektet ikke rettet seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som følte seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som stod i fare for å bli utsatt for kjønnslemlesting. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene.

4. Metodikk

Vår arbeidsmetode har bestått av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak. I samarbeid den ungdommen som henvendte seg til oss, gutt eller jente, fant vi praktiske løsninger på de konfliktene som hadde oppstått i relasjonene innad i familien.

Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, har vi arbeidet med problemløsninger som innebar at vi kontaktet de instanser som nødvendigvis måtte inn i bildet, i tillegg til eventuell megling mellom familiemedlemmene.

Alt avhengig av den enkelte sak, har vår kontakt med offentlige instanser vært rettet mot skole, barnevern, sosialkontor, politi, krisesentre, osv.

Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjedde i samarbeid med den ungdom det gjaldt, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn.

Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet.

5. Gjennomføring av arbeidet i i prosjektperioden og utviklingen underveis

1999:

Som nevnt ovenfor, hadde SEIF mottatt sporadiske henvendelser de siste årene fra ungdom som søkte hjelp i forbindelse med arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Men først etter å ha påbegynt prosjektet "Mellom Barken og Veden" i januar 1999, ble en bredere kontakt med ungdomsgruppene etablert og vi fikk dermed også muligheten til å prioritere arbeidet blant ungdommen.

Utarbeidelse av informasjonsmateriell

Det ble utarbeidet en informasjonsbrosjyre spesielt rettet mot ungdom og på et enkelt språk som ungdommen kunne forstå. I denne brosjyren informerte vi dem om hva SEIF kunne bistå dem med. I brosjyren ble det særskilt lagt vekt på bistand til ungdom som under større eller mindre grad av tvang enten sto i fare for å bli giftet bort, eller allerede var giftet bort. Samtidig informerte vi om vår bistand på lang rekke områder hvor ungdom kunne ha behov for det, som f.eks: problemer på skolen, mobbing, skjemaveldet og offentlige kontorer.

Brosjyrene ble distribuert til skoler, sosial- og barnevernkontorer og andre steder hvor ungdommen ferdes.

Vi utarbeidet dernest et informasjonsskriv rettet inn mot skoler rundt om i landet med en viss konsentrasjon av elever med innvandrer/flyktningbakgrunn, med tilbud om skolebesøk. Ved disse besøkene ville vi snakke med elevene om: generasjonskonflikter, arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, særskilte hverdagsproblemer og modeller for problemløsning. Denne informasjonen ble sendt til skoler i Oslo, Kristiansand, Ålesund og Trondheim, hvor SEIF har avdelingskontorer.

Organisering av arbeidet på SEIF

For å være tilgjengelig, ble åpningstiden utvidet etter behovet til ungdommen som henvendte seg til oss. Da størsteparten av ungdommen er skoleelever, har de fleste ungdommene henvendt seg for bistand etter skoletid. Spesielt ved vårt Oslo-kontor, hvor vi har mottatt de fleste henvendelser, har åpningstidene ofte strukket seg til klokken 20.00.

Vi så også nødvendigheten av å knytte til oss medarbeidere med tilhørighet i de respektive ungdomsmiljøene. Av den grunn ansatte vi en ung jente, med afrikansk bakgrunn, med base på vårt Oslo-kontor, men som har besøkt og arbeidet ved alle våre avdelingskontorer.

Skoleturneer

Høsten 1999 reiste to av våre medarbeidere i SEIF på en turne til skoler i Oslo, Kristiansand, Ålesund og Trondheim. Vi besøkte både ungdomsskoler(9. og 10. klasser), videregående skoler og folkehøyskoler. På skolene hvor vi var invitert, informerte vi og snakket med elevene om forskjellige problemstillinger ungdom med innvandrer/flyktningbakgrunn møter, med særskilt fokus på arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang.

På denne første skoleturneen besøkte vi tilsammen 24 klasser i ungdoms- og videregående skoler, i tillegg til en samlet folkehøyskole.

Skolene hadde selv valgt ut de klassene vi skulle besøke og vi hadde klasser som besto av elever både med innvandrer/flyktningbakgrunn og norske, og vi hadde klasser med bare elever som hadde innvandrer/flyktningbakgrunn. Interessen blant de norske elevene viste seg å være minst like stor som blant de med innvandrer/flyktningbakgrunn.

Ungdommen med innvandrer/flyktningbakgrunn møtte oss med interesse og åpenhet. De fortalte om egne og ikke minst om "andres" erfaringer og problemer, og noen

benyttet anledning om umiddelbart til å be om råd og bistand. Vi merket at de var lettet over å vite at noen brydde seg og hadde innsikt i deres situasjon. Vi erfarte også, i de fleste klassene, at de snakket friere med oss når lærerne ikke var tilstede, men det skal nevnes at vi også møtte ildsjeler blant lærere som tydelig hadde gjort en stor innsats med å informere å snakke med elevene om de problemstillingene vi gikk inn på. Lærerne på sin side, uttrykte sin lettelse over at vi kom og snakket med elevene om disse vanskelige temaene, og at de nå visste hvor de kunne henvise elever som hadde behov for bistand. Noen av jentene uttrykte redsel for voldelige represalier fra sin familie dersom de motsa dem, og spurte også oss hva vi ville gjøre dersom vi ble angrepet.

Vi sitter igjen med et sterkt inntrykk av at våre besøk og direkte kontakt med ungdommen i skolene satte igang en bevisstgjøringsprosess blant de unge, både jenter og gutter. Dette basert på spørsmål og kommentarer fra ungdommen i klassene og ikke minst på grunn av interessen og iveren etter å fortsette samtalen med oss i skolegården etter møtene.

Ekstern informasjonsvirksomhet og kunnskapsformidling

Etter hvert som arbeidet vårt i prosjektet "Mellom Barken og Veden" ble kjent gjennom problemløsning i enkeltsaker, mottok vi en lang rekke henvendelser fra fagmiljøer, utdanningsinstitusjoner og studenter med henstilling om å holde innlegg og bidra med informasjon og bakgrunnsmateriale om arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Det var også behov for mer generell informasjon om livssituasjonen til de ungdomsgruppene vi arbeidet med.

Vi mottok også flere henvendelser fra media, hvor vi bistod med bakgrunnsinformasjon for dokumentarprogrammer og generelle oppslag om problemstillingene.

Informasjon om og distribusjon av regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap

Gjennom hele vårt arbeid i 1999 med prosjektet "Mellom Barken og Veden", så vi på Handlingsplanen som et verktøy og arbeidet for at den skulle iverksettes.

I vår kontakt med de berørte offentlige instanser gjennom problemløsning i enkeltsaker, erfarte vi at ingen - dvs ikke ett eneste barnevernskontor, sosialkontor, skole, PP-tjeneste og heller ikke Utenriksdepartementet og utenriksstasjoner m.m. - hadde kjennskap til regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap. Vi fant at denne var en svært godt bevart offentlig hemmelighet !

I løpet av våren, sommeren og høsten 1999, måtte SEIF informere om Handlingsplanens eksistens og foretok over 100 direkte forsendelser av den

til alle de ovennevnte instanser. Dette var helt nødvendig for å få de til å handle i enkeltsaker og fatte vedtak i samsvar med Handlingsplanen.

Bistand i enkeltsaker:

Statistikk over arbeidet med ungdom på SEIF i 1999:

Henvendelser i 1999

Disse kom fra:

Ungdom:	184
Offentlige kontorer/media:	22
Totalt antall henvendelser:	206

Av ungdom som henvendte seg var:

Gutter:	28%
Jenter:	72%

Henvendelsene fra ungdom gjaldt:

Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang/omskjæring:	35%
Mobbing:	6,5%
Annen bistand(bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m):	58.5%

* Ungdom her er gutter og jenter opptil 23 år.

Kommentarer

I vårt arbeid med å bistå ungdom generelt i 1999, fikk vi henvendelser fra gutter og jenter, fra fire kontinenter og med vidt forskjellig nasjonal og religiøs bakgrunn.

Ungdommen som henvendte seg til SEIF viste et stort behov for informasjon og råd. Det var tydelig at de unge hadde behov for å snakke med noen som lyttet og brydde seg. Mange av dem fortalte at de allerede hadde forsøkt å be om hjelp, hos lærer, barnevern, sosialkontor, m.v, men ingen hadde reagert. De unge uttrykte oftest fortvilelse og slet med lojalitetskonflikter ovenfor sin nærmeste familie. De uttrykte frustrasjon ovenfor foreldregenerasjonen som ikke ville lytte til deres behov og ønsker. I flere tilfeller hadde ungdommen gjennom oppveksten vært utsatt for grov vold og mishandling, og de som hadde bestemt seg for å si foreldrene i mot og flykte fra situasjonen, uttrykte frykt for eget liv og sikkerhet. I de alvorligste tilfellene gikk vår bistand ut på flytting til ny kommune, bosetting og skoleskifte under nytt navn, sikkerhetsalarm og sperret adresse.

I arbeidet med å bistå ungdommen i krisesituasjoner, var det nødvendig å ta kontakt med skoler, sosialkontorer, barnevernet, politi/lensmenn, Utenriksdepartementet og ambassader, m.m. Det viste seg helt nødvendig, for at ungdommen skulle bli tatt på alvor og for i det hele tatt å få gehør, at representanter fra SEIF var tilstede ved den første kontakten. Som før nevnt, var regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap helt ukjent for alle ovennevnte instanser. På de offentlige kontorene ga de åpent uttrykk for usikkerhet og mangel på innsikt og kunnskap når det gjaldt arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang spesielt, men også i møtet med ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer generelt. Vi ønsker likevel her å påpeke at reaksjonene i de aller fleste tilfellene var svært positive, etter skikkelig informasjon og veiledning fra SEIF og etter å ha fått Handlingsplanen i hende. Ved skoler mobiliserte rådgivere, sosiallærere og klasseforstandere hele skolemiljøer for best mulig å kunne hjelpe og støtte elever i en krisesituasjon. På barnevernkontorer ble det endelig tatt affære og vedtak ble fattet snarlig for å bistå de mindreårige. Sosialkontorer reagerte på samme måte, selv om vi møtte byråkratiske barrier med hensyn til flytting til ny kommune, navneskifte og økonomisk bistand til livsopphold i følge Handlingsplanen.

Når det gjaldt Utenriksdepartementet og utenriksstasjoner, viste det seg at regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap både var ukjent og vanskelig å etterleve, da hensynet og respekten for de enkelte vertslands lover og gode diplomatiske forbindelser kom i første rekke. Det var ikke engang midler tilgjengelig i Utenriksdepartementet for å betale returbillett tilbake til Norge for et norsk kidnappet barn.

2000:

Etter å ha påbegynt prosjektet "Mellom Barken og Veden" i januar 1999, ble en bredere kontakt med ungdomsgruppene etablert og vi fikk dermed også muligheten til å prioritere arbeidet blant ungdommen. Den betydelige økningen i antall henvendelser i 2000, medførte at vi strakk våre ressurser til det ytterste og måtte også appellere til utstrakt frivillig innsats.

Utarbeidelse og distribuering av informasjonsmateriell:

”Mellom Barken og Veden” – Rapport 1999

I november 1999 utarbeidet vi vår første rapport over arbeidet i prosjektet ”Mellom Barken og Veden” . Denne rapporten ble svært etterspurt, spesielt blant skoler, andre offentlige instanser og andre som jobber med problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Vi distribuerte ca 300 eksemplarer av denne rapporten i 2000.

”Kriseguide” mot tvangsekteskap

Våren 2000 utarbeidet vi vår Kriseguide mot tvangsekteskap, som i første omgang ble sendt ut til Osloskolene i mai 2000. Denne Kriseguiden ble en formidabel hit, både blant skoler, offentlige etater, frivillige organisasjoner og ikke minst, blant ungdommen. I løpet av de første 2-3 månedene var hele første opplag på 1.000 eksemplarer revet bort, og vi hadde bestillinger på et par tusen til. På grunn av mangel på midler, maktet vi ikke å trykke opp nok et opplag i 2000, men dette ble gjort i begynnelsen av 2001, da vi mottok midler fra BFD og KUF til dette. Denne kriseguiden ble også utgitt i Danmark, av en frivillig organisasjon drevet av unge kvinner som selv har vært berørt av problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang.

Brosjyrer

Våre informasjonsbrosjyre spesielt rettet mot ungdom, utarbeidet i 1999, ble også stadig etterspurt og ble jevnlig distribuert på landsbasis.

Informasjon om og distribusjon av Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap

Gjennom hele vårt arbeid med prosjektet "Mellom Barken og Veden", har vi sett på Handlingsplanen som et verktøy og arbeidet for at den skulle iverksettes.

I vår kontakt med de berørte offentlige instanser gjennom problemløsning i enkeltsaker i 2000, erfarte vi stadig at de aller færreste hadde kjennskap til Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap. Vi fant at denne fortsatt var en svært godt bevart offentlig hemmelighet.

I løpet av hele 2000, måtte SEIF fortsette å informere om Handlingsplanens eksistens og foretok over 200 direkte forsendelser av denne til offentlige instanser. Dette har var helt nødvendig for å få de til å handle i enkeltsaker og fatte vedtak i samsvar med Handlingsplanen.

Organisering av arbeidet på SEIF

For å være tilgjengelig, ble åpningstiden utvidet etter behovet til ungdommen som henvender seg til oss. Da størsteparten av ungdommen var skoleelever, henvendte de fleste ungdommene seg for bistand etter skoletid. Spesielt ved vårt Oslo-kontor, hvor vi har mottok de fleste henvendelser, strakk åpningstidene seg ofte til klokken 20.00.

Ekstern informasjonsvirksomhet, kunnskapsformidling og erfaringsoverføring:

Offentlige instanser

I 2000 så vi nødvendigheten av en systematisk pedagogisk virksomhet rettet mot offentlige instanser som skal hjelpe ungdom det dreier seg om. Denne satsingen var helt nødvendig for å finne løsninger i enkeltsaker hvor de unge henvendte seg til oss for bistand. Vi brukte store ressurser på informasjonsvirksomhet og erfaringsoverføring rettet mot det offentlige og på flere nivåer. På den ene siden, skjedde dette når vi gikk sammen med den unge til det første møte med det respektive offentlige kontor for hjelp og bistand.

Seminarer

På den andre siden, deltok vi på seminarer og informasjonsmøter rundt omkring i landet, i regi av forskjellige offentlige og frivillige instanser. Vi arrangert også våre egne heldagsseminarer om tvangsekteskap i Trondheim i juni og Kristiansand i oktober 2000.

Målgruppene på disse seminarene og møtene var det offentlige hjelpeapparatet, og vi opplevde stor interesse av de tilstedeværende. Vi så også direkte resultater av disse seminarene, da vi på et senere tidspunkt og gjennom konkrete enkeltsaker, måtte kontakte de samme instansene som hadde deltatt på seminarene. Saksbehandlerene hadde da fått den nødvendige kunnskap om problemstillingen, slik at den unge fikk den hjelpen han/hun hadde behov for og rett til.

Media

For at regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap skulle iverksettes i praksis, var det nødvendig å sette fokus på problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring i media. Vi fokuserte derfor på dette arbeidet i 2000. Vi deltok i den offentlige debatten og medvirket til dokumentarprogrammer og kontakt mellom de unge som var berørt av problematikken og media.

Møter med departementer

I 2000 deltok vi også på en rekke møter med de departementene som arbeider med denne problematikken, for utveksling av synspunkter og erfaringer.

Bistand i enkeltsaker :

Antall henvendelser i 2000

Oslo:	486
Kristiansand:	74
Ålesund:	63
Trondheim :	16
Totalt	639

Henvendelsene kom fra:

Ungdom* direkte:	57%
Offentlige kontorer/organisasjoner:	34%
Media:	9%

Av ungdom som henvendte seg var:

Gutter:	35%
Jenter:	65%

Henvendelsene gjaldt:

Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang/omskjæring:	65%
Forlatt i foreldrenes hjemland	8%
Mobbing	2%
Annen bistand(bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m):	25%

* Ungdom her er gutter og jenter opptil 23 år.

Et landsdekkende arbeid

I 1999, mottok vi de fleste henvendelsene fra ungdom ved vårt Oslo-kontor, da arbeidet i prosjektet ble påbegynt der. I 2000 brukte vi, på den ene siden ressurser på intern kunnskapsformidling til alle våre avdelingskontorer, for å ruste dem opp til å yte bistand til de unge som trengte det på landsbasis. På den andre siden, prioriterte vi arbeidet med kunnskapsformidling og erfaringsoverføring til de offentlige instanser som kommer i kontakt med problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og/eller omskjæring rundt om i landet. Dette arbeidet viste umiddelbare resultater. I stadig økende grad mottok våre kontorer i Kristiansand, Ålesund og Trondheim direkte henvendelser fra de unge. I tillegg fikk vi i stadig økende grad henvendelser fra offentlige kontorer, skoler, frivillige organisasjoner, m.m. fra hele landet, for råd og veiledning i enkeltsaker. I vår kontakt med de sistnevnte, ble samarbeidet om problemløsning mye enklere, der hvor representantene hadde deltatt på våre seminarer eller der vi hadde bidratt med innlegg om vårt arbeid.

Ungdommen

Ungdommen som henvendte seg til SEIF i 2000 kom på lik linje med året før fra familier med bakgrunn fra fire kontinenter med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. I tillegg til en tredobling av antall henvendelser fra året før, opplevde vi i stadig større grad at ungdommen som kom til oss befant seg i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje eller for å flykte fra forestående arrangementer. Vi opplevde også et økende antall henvendelser fra gutter. SEIF ble for alvor det stedet hvor ungdom i krise fikk hjelp til flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en hel rekke sikkerhetstiltak måtte iverksettes for å unngå at trusler som var blitt fremsatt mot dem skulle bli realisert.

Ungdommens møte med det offentlige

Sammensatte problemer

Gjennom den betydelige økningen av henvendelser i 2000 fra ungdom i krise, fikk vi et dypere innblikk i problemstilling arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang og/eller omskjæring. Vi erfarte at problemene ofte kan være sammensatte og føre til store psykiske belastninger for den unge det gjelder. Vi kan her nevne at flere av de unge som henvendte seg til oss led av blant annet spiseforstyrrelser.

Nettverk

Vi erfarte i vårt videre arbeid i prosjektet ”Mellom Barken og Veden” hvor viktig det var å påse at de unge som bryter ut av en tvangssituasjon blir mottatt på sitt nye bosted av et nettverk som kan følge opp ungdommen videre. Gjelder det mindreårige som blir tatt hånd om av barnevernet, viser det seg at fosterhjem er den beste løsningen. De unge, og spesielt jentene, har oftest fått en svært streng og autoritær oppdragelse og har derfor liten erfaring med å leve et selvstendig liv og ta selvstendige beslutninger. Gjelder det unge over 18 år, erfarte vi at de unge klarer seg best når de får et nettverk rundt seg med en eller to voksenpersoner som de kan henvende seg til og snakke med om sine bekymringer. Disse voksenpersonene kan være klasseforstander eller rådgiver på den nye skolen, eller en fadderfamilie i det nye nærmiljøet.

Forlatt i foreldrenes hjemland

I løpet av 2000 ble vi også i økende grad kontaktet i forbindelse med barn og ungdom forlatt av foreldrene i foreldrenes hjemland. Henvendelsene kom både fra skoler, venninner og venner av de unge og fra de unge selv i utlandet. Disse sakene var svært kompliserte, da vi her var avhengig av bistand både fra det offentlige hjelpeapparatet i Norge, Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten i de respektive land. I disse sakene møtte vi et barnevern som med loven i hånd fraskrev seg ansvaret for ethvert barn utenfor rikets grenser. Vi møtte også en utenrikstjeneste som oftest verken var villig eller hadde mulighet til å ta i mot de unge som banket på deres dør. Samtidig informerte Utenriksdepartementet at de ikke hadde budsjetterte midler til å hjelpe de unge tilbake til Norge.

Gjenforening etter brudd

Gjennom vårt arbeid med problemstillingen over lengre tid, forsøkte vi å holde kontakt med de unge som måtte bryte med familien for unngå omskjæring eller ekteskaps under tvang. Vi erfarte at de aller fleste av de unge etter hvert igjen fikk en viss kontakt med sin familie. I noen tilfeller godtok og aksepterte hele familien realitetene og gjenopprettet god kontakt med sin sønn eller datter. I andre tilfeller, de fleste, fikk den unge gjenopptatt kontakt med søsken, mor eller andre medlemmer av storfamilien. Dette har gitt oss grunn til å tro at de fleste unge med tiden vil kunne gjenopprette et forhold til familien.

Presset tilbake til foldene

Vi opplevde også at et lite antall av de unge lot seg overtale og dro tilbake til familien kort tid etter å ha brutt ut av en tvangssituasjon. De unge føler en sterk lojalitet til sine foreldre og søsken og opplever også et sterkt savn etter sin familie, uavhengig av den vold og tvang de har blitt utsatt for. I en slik situasjon kunne de gi etter for press og løfter om endring i foreldrenes holdninger og planer for fremtiden. Blant samtlige av de unge som vi hjalp ut av en tvangssituasjon i 2000, dro 5 jenter tilbake like etter bruddet. Av disse 5 var 1 svært fornøyd med utfallet. 2 ble bortført til foreldrenes hjemland og de 2 siste vet vi ikke hva som har skjedd med.

Oppløsning av tvangsekteskap

I stadig økende grad fikk vi henvendelser fra de unge, spesielt jenter for bistand til å komme seg ut av et arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Myten om at slike arrangementer er mer stabile enn våre ”kjærlighetsekteskap” syns å slå sprekker. De unge ønsket helst annullering av ekteskapet, fortest mulig. Vi informerte dem om de forskjellige alternativene, om at tvangen må sannsynliggjøres i rettsapparatet og at saken her ville ta lengre tid enn separasjon på vanlig måte. Valget falt derfor oftest på søknad om separasjon til fylkesmannen.

2001:

I tillegg til å fortsette det arbeidet som beskrevet under punktene 1999 og 2000, utviklet arbeidet mot tvangsekteskap seg i 2001 særskilt på 3 hovedområder: direkte bistand til de unge, kunnskapsformidling til offentlige instanser og ekstern informasjonsvirksomhet gjennom media, distribuering av informasjonsmateriell og deltagelse på seminarer.

Kunnskapsoverføring til offentlige instanser

Denne kunnskapsoverføringen foregikk på den ene siden, gjennom direkte kontakt i enkeltsaker med barnevern, sosialkontorer, skoler, politi, etc. i møter sammen med den ungdommen det gjaldt. På den andre siden, tok stadig flere offentlige instanser på landsbasis kontakt med SEIF for råd og veiledning i enkeltsaker. Vi mottok også en rekke henvendelser fra offentlige instanser, hvor vi ble bedt om å delta på møter for å informere om våre erfaringer i arbeidet mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang.

Ekstern informasjonsvirksomhet gjennom media, distribuering av informasjonsmateriell og deltagelse på seminarer

Når det gjelder media, ble vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og vår spisskompetanse på området stadig bedre kjent, og media på landsbasis henvendte seg for bakgrunnsinformasjon for oppslag og artikler, for kommentarer og intervjuer og for å få kontakt med den ungdommen det gjelder.

Distribuering av informasjonsmateriell

Våre årsrapporter fra 1999 og 2000 over vårt arbeid i prosjektet ”Mellom Barken og Veden” ble svært etterspurt, og til sammen distribuerte vi cirka 500 eksemplarer av disse rapportene etter bestilling fra offentlige instanser.

Kriseguiden mot tvangsekteskap ble etterspurt med uforminsket styrke både fra de unge selv, ungdomsorganisasjoner, andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser. I løpet av 2001 distribuerte vi etter bestilling cirka 1 000 eksemplarer av Kriseguiden.

I 2001 utarbeidet vi en guide mot kjønnslemlestelse, også rettet mot ungdom på et lett forståelig språk. Denne guiden ble også en suksess og i løpet av 2001 distribuerte vi etter bestilling cirka 800 eksemplarer til de samme gruppene som ovenfor.

I 2001 fikk vi også endelig internettsider, hvor alle våre rapporter og begge guidene ligger tilgjengelig for alle som er innom sidene. Vi har dessverre ingen nøyaktige tall over antall som der har lastet ned de forskjellige rapportene, men vi ser fra rapportering at sidene er svært godt besøkt.

Deltagelse på seminarer

Som i foregående år ble vi i 2001 invitert til å holde foredrag på seminarer og informasjonsmøter rundt omkring i landet, hvor målgruppene var representanter fra det offentlige hjelpeapparatet.

Bistand i enkeltsaker:

Antall henvendelser i 2001

Oslo:	394
Kristiansand:	100
Ålesund:	35
Trondheim :	91
Tromsø:	24
Totalt:	644

Henvendelsene kom fra:

Ungdom* direkte:	59%
Offentlige kontorer/organisasjoner:	21%
Media:	10%

Av ungdom som henvendte seg var:

Gutter/par:	40%
Jenter:	60%

Henvendelsene gjaldt:

Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang/omskjæring:	58%
Forlatt i foreldrenes hjemland:	6%
Annen bistand(bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m):	36%

* Ungdom her er gutter og jenter opptil 23 år.

Kommentarer til statistikkene

Foruten det som er beskrevet under de 2 foregående årene, vil vi her peke på en utvikling i 2001:

”Krise- krisesituasjoner”

I løpet av 2001, registrerte vi at den berørte ungdommen var bedre informert om at de kunne få hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjoner og hvor denne hjelpen var å finne. Arbeidsmetoden i SEIF – å stå på de unges side og yte krisehjelp, viste seg også å være kjent blant de unge. Dette førte til at de unge med de største problemene og i de farligste situasjoner, oppsøkte SEIF for hjelp. Stadig flere ungdommer i hva vi kaller ”krise- krisesituasjoner” oppsøkte SEIF. I disse tilfellene var de unge allerede tvangsgiftet, eller planene var allerede fastlagt av familien, ungdommen hadde ofte vært utsatt for grov vold og var på truet på livet hvis de våget å motsette familiens vilje. Her bistod SEIF med flytting til ny landsdel, ny identitet, sperret adresse, sikkerhetsalarm og foretok en lang rekke sikkerhetstiltak rundt de unge. I 2001 hjalp vi cirka 20 ungdommer i ”krise- krisesituasjoner”.

Gutter og ”Romeo og Juliette” – behov for kriseboliger

I 2001 kom fremdeles størsteparten av henvendelsene fra jenter (60 %), men vi opplevde at et stadig større antall henvendelser kom fra gutter eller par i en ”Romeo og Juliette” situasjon (40%). Arbeidet med å hjelpe gutter og par krevde større innsats og forberedelser, først og fremst når det gjaldt nytt bosted. Mens vi i vår bistand til jenter kunne samarbeide med krisesentra rundt om i landet, måtte bolig for gutter og par organiseres på en annen måte. Vi måtte her, gjennom kontakter på landsbasis, finne kriseboliger på det åpne markedet eller hos private som tilbød et krypinn. Vi så helt klart nødvendigheten med å opprette et nett av kriseboliger rund om i landet, og i slutten av 2001 begynte vi å forberede dette nettet.

Dobbel fare

Når det gjaldt par i ”krise- krisesituasjoner”, krevde dette også et mer omfattende arbeid med sikkerhetstiltak. Dette fordi det her ikke bare var 1 storfamilie som hadde kommet med drapstrusler, men 2 familier som kunne gjøre sitt ytterste for å finne paret.

Problemstillinger

Vi vil her liste opp noen av de problemstillingene ungdommen og det offentlige hjelpeapparatet kom til SEIF for bistand med:

- Den unge kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden.

- Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland, ofte i en alder av 13-14 år. Nå nærmet den unge seg 18 år, tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen.

- Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette.

- Den unge var allerede blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland, ektefellen var på vei til Norge, eller hadde allerede ankommet Norge, og den unge trengte bistand for å komme seg ut av tvangsekteskapet.

- Den unge var redd for kjønnslemlestelse og tvangsgifte under ferieopphold i foreldrenes hjemland eller annet land hvor kjønnslemlestelser blir utført.

- Den unge våget ikke å motsette seg familiens planer for ekteskap i foreldrenes hjemland, men der ville en jente som ikke var jomfru stå i fare for mishandling og i ytterste konsekvens å bli drept, og ny jomfrudom var ønsket.

- Den unge var gravid – men dette måtte foreldrene aldri få vite. Hun trengte hjelp til å organisere noen måneders opphold borte fra hjemmet, for å føde og ordne med adopsjon.

- Den unge hadde blitt tvangsgiftet år tilbake, før det var kjent at det var hjelp å få. Den unge hadde på egen hånd brutt ut, hadde hatt det veldig vanskelig å slet med psykiske problemer.

- Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til annullering av ekteskapet eller separasjon/skillsmisse.

- Henvendelser fra barnevernskontorer for bistand til å forberede omsorgsovertakelser i fylkesnemnd og vitne der.

- Henvendelser fra sosialkontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge.

- Henvendelser fra advokater for bistand til å forberede saker om annullering av tvangsekteskap i rettsapparatet.

- Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer.

- Henvendelser fra politiet for videre hjelp til unge som i første instans hadde tilkalt politiet.

- Henvendelser fra media om bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og intervjuer i oppslag om problemstillingene.

Hva skjedde med ungdommen vi hjalp

Vi har under hele prosjektperioden forsøkt å holde kontakt med de ungdommene som vi har hjulpet ut av ”krise- krisesituasjoner”, for å følge dem opp og vite hvordan det gikk med dem videre. Disse erfaringene i perspektiv ønsker vi å utdype i vårt videre arbeid, men kan her bare nevne at ingen av de som ikke ville bli funnet, ble oppsporet av familiene. Vi har her grunn til å hevde at vi slik avverget alvorlige represalier mot de unge.

Vi kan også nevne at i løpet av 2001, dro 4 jenter og en 1 frivillig tilbake til familien etter et forholdsvis kort brudd. Det dreide seg her om ungdom over 18 år som selv fattet sine beslutninger etter større eller mindre moralsk press fra familien. Dette presset bestod blant annet i at mor, bestemor, far eller andre familiemedlemmer var blitt meget, meget syke. Et annet pressmiddel kunne være at yngre søsken fikk lide for hva den unge hadde gjort, eller at mor forkynte at hun ville begå selvmord dersom den unge ikke kom tilbake. I andre tilfeller lovet foreldrene at de aldri mer ville tvinge den unge til noe som helst, og alt skulle bli bra.

Av de som vendte tilbake til familien i 2001, vet vi at 2 jenter har det bra med familien og har til nå ikke blitt utsatt for tvangssituasjoner. 1 jente og 1 gutt i en ”Romeo og Juilette” situasjon ble forsvarlig splittet av de respektive familiene. Både jenta og gutten ble tatt med til foreldrenes hjemland og tvangsgiftet på hver sin kant. Den fjerde jenta har vi ikke vi ikke hørt fra siden hun flyttet tilbake til familien.

Utviklingen i det offentlige hjelpeapparatet

I løpet av 2001, erfarte vi også en positiv utvikling i hjelpeapparatet som bistår de unge med behov for hjelp. Mens vi i 1999, i hvert enkelt tilfelle hvor vi fulgte de unge til deres første møte med hjelpeapparatet, måtte bruke forholdsvis mye av tiden på å informere om regjeringens Handlingsplan og hjelpeapparatets plikt til å yte bistand, kunne vi 2001 merke en viss utvikling. Gjennom seminarer, informasjonsmøter og medias fokusering på problemstillingene, hadde informasjonen om problematikken også nådd deler av det offentlige hjelpeapparatet.

Enkelte kommuner utmerket seg positivt i sitt engasjement i arbeidet mot tvangsekteskap og omskjæring, hvor det gjennom seminarer og annen informasjon ble sørget for at skoler, sosialkontorer, barnvern og helsetjeneste ble forberedt på å møte de unge med behov for hjelp. På landsbasis utmerket Trondheim kommune seg i dette arbeidet i 2001.

Kompetansen i det offentlige hjelpeapparatet var allikevel av varierende kvalitet rundt om i landet. Det konstanteres at det her gjenstår et relativt stort arbeid med å heve kompetansen i det offentlige hjelpeapparatet.

6. Krise – også i det offentlige hjelpeapparatet

I årsrapportene fra prosjektet ”Mellom Barken og veden” har vi tatt med enkelte eksempler på ungdom i krise. Vi vil her presentere enkelte krisesaker fra hvert år:

1999:

"Pappa sa han ville drepe meg fordi jeg var en hore. Han viste meg kniven han ville drepe meg med, og der var vi i hjemlandet hans, jeg helt fremmed og alene..."

Jente, 18 år, norsk statsborger

Bakgrunn: Jugoslavisk/albansk

Religion: Gresk ortodoks /Muslim (far gresk ortodoks/mor muslim)

Jenta bodde sammen med foreldrene. Hun gikk på videregående skole, og ønsket å studere videre.

Resymé av saken

Jenta kom til SEIF sammen med norsk kvinne ansatt på helsestasjon for ungdom i bydelen. Hun fortalte at hun var blitt mishandlet av far opp gjennom hele oppveksten. Far slo med belte, sko, knyttnever. Hun hadde ofte hatt merker over hele kroppen etter mishandlingen. Disse viste hun til lærer på ungdomsskolen, som ikke gjorde noe med det. Naboer hadde sendt bekymringsmeldinger til barnevernet, som da hadde kalt inn far sammen med jenta. Jenta turde aldri å fortelle noe, fordi far truet med å drepe henne hvis hun sa noe. Barnevernet gjorde aldri noe utover disse møtene.

Far hadde ved flere anledninger truet med å drepe henne. Han mente hun var blitt altfor "norsk" og mistenkte henne for å ha kjæreste. Senest sommeren 99, tok foreldrene henne med til hjemlandet for å fjerne henne fra det norske miljøet. Der hevdet far at hun hadde brakt skam over familien og viste henne kniven som han ville drepe henne med, før foreldrene dro tilbake til Norge. Jenta visste ikke hvorfor faren ikke gjorde alvor av truslene.

Foreldrene hadde nå funnet ektemann for henne i hjemlandet og giftemålet skulle finne sted sommeren 2000, når jenta var ferdig med videregående skole. Jenta nektet å gå med på dette. Hun hadde en kjæreste som aksepterte at hun ikke var jomfru da de traff hverandre. Foreldrene visste ingenting om dette. Jenta ville bli ferdig med videregående skole, for så å flytte utenlands for å studere videre der.

Jenta ville flytte hjemmefra snarest mulig. Hun var redd for sitt liv. Hun ville flytte til en annen kommune, skifte skole og skifte navn.

Vi informerte jenta om rettigheter og muligheter, og lovte å ta kontakt med skole, sosialkontor og utenbys krisesenter. Så skulle vi kontakte henne på hennes mobiltelefon.

Noen dager senere tok rådgiver på skolen kontakt med SEIF. Jenta hadde da selv oppsøkt han og fortalt om sine problemer. Vi fortalte rådgiver at vi hadde opplegget klart med krisesenter og kunne hjelpe videre.

Dagen etter kom jenta til SEIF med de få eiendelene hun hadde fått med seg hjemmefra. Helt siden vårt første møte, hadde hun planlagt flukten og pakket tingene sine, men ble oppdaget av mor og måtte flykte hals over hode. Vi organiserte privat transport til utenbys krisesenter, da jenta var overbevist om at foreldre og onkler holdt oppsikt på togstasjoner og flyplass. Vi tok så kontakt med sosialkontor for videre hjelp i denne krisesituasjonen. Sosialkontoret kjente ikke til Handlingsplanen mot tvangsekteskap, og hadde ikke beredskap til å hjelpe, men vi slo i bordet og fikk gehør for følgende: økonomisk hjelp og sak registrert under dekknavn.

I samarbeid med krisesenter, fikk jenta plass på ny skole under dekknavn, og leiekontrakt for hybel ble undertegnet med dekknavn. På den nye skolen kjente de ikke til Handlingsplanen, og det gjorde de heller ikke på den skolen hun hadde gått på. Men etter at vi presenterte den, stilte begge skolene opp. Papirene fra den gamle skolen ble oversendt den nye under dekknavn.

Rådgiver på jentas gamle skole har holdt kontakt med SEIF og vært behjelpelig på alle måter. Foreldrene til jenta har gjentatte ganger vært på skolen for å forsøke å finne ut hvor datteren er. De har lagt press på skolevenninner for å fortelle dem hvor jenta er, og har uttalt at de vet hva de skal gjøre med henne hvis de finner henne. De allierte seg med mor til bestevenninnen, som banket opp datteren sin for å få henne til å tyste. Rådgiver har holdt møte på skolen med alle venninnene til jenta, for å orientere dem om situasjonen og råde dem om faresituasjoner.

Da jenta fikk fast bosted i ny kommune, ble vi kontaktet av det stedlige sosialkontor, som var ganske forvirret. De hadde aldri hørt om Handlingsplanen og visste ikke hvordan de skulle forholde seg til dekknavn og sperret adresse. Vi informerte og rådet. Rådgiver på ny skole kom til Oslo for et møte på SEIF, for å få råd og veiledning om hvordan skolen skulle forholde seg i situasjonen og unngå lekkasjer som kunne sette jenta i fare. I samarbeid med rådgiver på ny skole og politi, fikk jenta installert sikkerhetsalarm og søkte fylkesmannen om navneskifte.

Jenta lever et liv i skjul, livredd for at familien skal klare å oppspore henne. Hun er overbevist om at far kommer til å drepe henne hvis han finner henne. Jenta våger ikke å anmelde sine foreldre.

2000:

”Jeg var alltid lydig og snill for ikke å bli slått…”

Jente, 18 år, norsk statsborger

Bakgrunn: Asia

Jenta bodde sammen med foreldrene og hadde 3 brødre og 1 søster. En yngre bror og lillesøster bodde fremdeles hjemme. Jenta var elev på videregående skole og kom til SEIF sammen med rådgiver på skolen.

Resymé av saken:

For 1 år siden, under et ferieopphold i foreldrenes hjemland, var hun blitt bortforlovet til en 3 år eldre fetter. Hun forsøkte å protestere, men foreldrene fortalte henne at de viste hva som var hennes beste. Nå som hun var blitt 18 år, hadde familiene planlagt at mannen skulle komme til Norge, noe hun var redd for. Jenta var ulykkelig over at ikke foreldrene ville høre på henne, og var ikke sikker på hva hun skulle gjøre for å komme seg ut av tvangssituasjonen.

Vi snakket lenge med jenta og informerte henne om forskjellige alternativer. Jenta var redd for at foreldrene hennes skulle få vite at hun tenkte på å bryte ut av forlovelsen, fordi hun da var redd for å bli sendt tilbake til foreldrenes hjemland. Vi ble enige om at hun skulle tenke seg godt om og bestemme seg for hva hun ville gjøre. Så skulle hun komme tilbake.

Cirka 2 måneder senere, like før skoleåret var slutt, kom jenta tilbake. Hun fortalt da at far hadde hatt tatt henne med til politiet for å ordne med innreisevisum for den planlagt framtidige ektemannen. Hun hadde forsøkt å protestere, men til ingen nytte. Nå hadde hun bestemt seg for å flykte, før mannen ankom. Hun var livredd for represalier hvis hun motsatte seg foreldrenes vilje. Hun fortalte at hun hadde unngått å bli slått i oppveksten, ved å være føyelig og aldri protestere. Da familien hennes i Norge var stor, ønsket hun å komme seg lengst mulig bort for å føle seg trygg. Hun ønsket også å skifte identitet og bo på sperret adresse. Flyttingen måtte skje før siste skoledag, som var om 2 uker.

Vi kontaktet krisesenter i utkant-Norge og de var villige til å hjelpe. Vi kontaktet sosialkontor som fattet alvoret i situasjonen og støttet med reisekostnader og livsopphold. Vi fulgte henne til flyplassen og hun ville bli møtt av kvinne fra krisesenter ved ankomst.

En måned senere tok krisesenteret kontakt og fortalte følgende:

Familien hadde funnet jenta over mobiltelefonen og hadde overtalt henne til å flytte hjem. Foreldrene hadde bedyret at de ikke ville tvinge henne til å gifte seg og hun ville få fortsette utdanningen sin. Kvinnene på krisesenteret hadde snakket lenge med henne og bedt henne vente litt, men jenta var sikker på at alt ville gå bra. Jenta tok ikke kontakt mer med oss.

Vi har gjennom forskjellige kanaler, fått bekreftet at foreldrene tok jenta med til deres hjemland, like etter at hun flyttet hjem fra krisesenteret. Før avreise, forsøkte hun å begå selvmord ved å drikke en hel flaske klorin, men ble pumpet på legevakten. Hun er nå på ”internat skole”, visstnok i 8 klasse, på ukjent sted i foreldrenes hjemland.

Krise i det offentlige hjelpeapparatet:

”Vi har da løst slike saker før…”

Barnevernskontor i en by i Telemark

Jente, 17 år, norsk statsborger med bakgrunn fra Asia, oppsøkte vårt kontor for hjelp til å unngå planlagt tvangsgifte. På ferie i foreldrenes hjemland da hun var 15 år gammel, var hun blitt bortgiftet samtidig som hennes da 18 år gammel søster hadde blitt tvangsgiftet. Hun hadde måttet bo 3 måneder sammen med sin mye eldre ektemann, før hun fikk komme tilbake til Norge. Hun fortalte om en oppvekst hvor hun var blitt slått til lydighet. Hun visste at, så snart hun fylte 18 år, ville mannen komme til Norge. Hun var fullt bestemt på å bryte ut av tvangssituasjonen, men var livredd for represalier. Hun gikk siste året på videregående skole og ville få seg en utdanning.

Vi tok kontakt med barnevernskontoret i byen hun bodde, la fram saken og fikk i stand møte. Vi gikk sammen med jenta til dette møtet, for å forsikre oss om at barnevernet fikk den informasjonen de trengte og at jenta fikk den hjelpen hun hadde behov for.

Vi ble møtt av leder og saksbehandler på barnevernskontoret og forklarte hele saken. Jenta trengte hjelp til flytting til et sikkert sted, fosterhjem eller annet trygt bosted, skoleplass, sperret adresse og eventuelt ny identitet. Representantene fra barnevernet derimot, mente at de ikke kunne gjøre noe i saken før de hadde snakket med foreldrene. Jenta tryglet dem om ikke å ta kontakt med foreldrene i forkant, fordi hun da ville stå i fare for å bli sendt til foreldrenes hjemland mot sin vilje. Representantene fra barnevernet forsøkte å berolige henne. De innrømmet at de ikke hadde mye erfaring med slike saker, men hadde allikevel hatt henvendelser fra et par jenter i lignende tvangssituasjoner. De hadde hatt møter med jentene og deres familier, hadde snakket alvorlig med foreldrene som på sin side hadde lovt å ikke tvinge sine døtre til giftemål mot deres vilje.

17-åringen fortalte da at hun kjente begge jentene det her var snakk om – den ene var hennes kusine, den andre hennes søster. Hun fortalte da at begge jentene, kort tid etter møtene, var blitt sendt tilbake til foreldrenes hjemland og tvangsgiftet.

Møtet endte med at saken skulle drøftes på barnevernskontoret og de skulle ta kontakt med oss innen et par uker. De kalte da også til møte, hvor de fortalte jenta at de ikke ville fatte vedtak om omsorgsovertakelse, da hun allikevel snart fylte 18 år.

Jenta hadde de siste par årene slitt med spiseforstyrrelser, noe vi også hadde informert barnevernet om. I stedet for å ta opp kampen med et ignorant barnevern, tok jenta kontakt med sin behandlende lege og psykolog og la fram problemene med tvangsgifte. Psykologen tok da umiddelbart affære og hjalp henne med flytting til institusjon, hvor hun både ville få behandling for spiseforstyrrelsene og hvor hun ville bli skjermet for videre tvang. Etter behandlingsoppholdet, ville hun få hjelp til å flytte å etablere seg på et trygt sted. Den økonomiske og praktiske hjelpen ville hun måtte få fra sosialkontoret, da hun nå var myndig. Hun ville dermed ikke få den støtten og hjelpen barnevernet kan gi til fylte 23 år. Sosialkontoret velvilje er mer tilfeldig.

2001:

”De må gjerne drepe meg, hvis de absolutt må – men de må ikke drepe kjæresten min !”

Gutt, 23 år, norsk statsborger og jente, 20 år, norsk borger

Bakgrunn: Asia

”Romeo og Juliette” hadde hørt om SEIF gjennom en norsk venninne og henvendte seg for hjelp i en krisesituasjon. De hadde begge avsluttet videregående skole og var i arbeid. Begge bodde hos sine respektive familier som ante at de var et kjærestepar og motsatte seg dette på det sterkeste.

Resymé av saken:

Gutten befant seg i den farligste situasjonen. Hans familie var svært tradisjonelt bundet og gutten var i hele oppveksten blitt utsatt for vold fra både mor og far for å forsikre seg om at han adlød dem. Han ble fremdeles slått og far tok fra ham pengene han tjente. På en ferie i foreldrenes hjemland var gutten blitt forlovet bort mot sin vilje. Han hadde allerede kjæreste i Norge og hadde tryglet foreldrene om ikke å bli forlovet. De truet med å ta fram pass og penger og la ham være igjen i landsbyen hvis han ikke adlød. Han nektet å være tilstede i forlovelsesselskapet og kjente knapt den mindreårige jenta han ble forlovet til. Da han kom tilbake etter ferien, fortalte han kjæresten sin her om hva som hadde skjedd. De hadde det vanskelig, men bestemte seg for å holde sammen og finne løsninger på problemene som hadde oppstått.

Guttens familie skjønte etter hvert at han fremdeles holdt kontakt med sin kjæreste i Norge. Storfamilien satte da i gang en massiv trusselkampanje mot jenta og hennes familie, i form av drapstrusler over telefon og ved direkte frammøte i jentas hjem. Jenta fikk overbevist sin far om at hun og gutten bare hadde vært skolekamerater og ikke hadde noe mer med hverandre å gjøre. Jentas mor derimot kjente til forholdet og støttet sin datter i det skjulte. Jentas familie politianmeldte etter hvert drapstruslene og fikk installert trygghetsalarm i hjemmet.

Gutten fikk fra sin familie beskjed om at hvis han hadde noe videre med kjæresten i Norge å gjøre, og hvis han motsatte seg familiens gifteplaner for han, ville de drepe både han og kjæresten. Med kjennskap til sin storfamilie, både her i Norge, i flere andre europeiske land og i foreldrenes hjemland, visste gutten at de mente alvor.

Året før gutten henvendte seg til SEIF, foran en planlagt feriereise til foreldrenes hjemland, startet fettere av gutten og andre familiemedlemmer en sjarmoffensiv ovenfor gutten. De ba ham bli med på reisen og forespeilte han at de unge ville dra til et feriested i landet for å slappe litt av og snakke sammen. Han ble med foreldrene på reisen og fant til sin fortvilelse at hans eget bryllup skulle gå av stabelen like etter ankomst. Han ble fratatt pass og penger og flere hundre kilometer fra norsk ambassade hadde han ikke mulighet til å unnslippe. Familien sørget for at det ble søkt om familiegjenforening til Norge for hans kone før de reiste tilbake.

Da ”Romeo og Juilette” kom til SEIF, hadde gutten fått vite at hans kone ville ankomme i nær framtid. Han hadde bestemt seg for at han ikke maktet å leve i tvangsekteskapet. ”Romeo og Juilette” ønsket mest av alt å etablere et samliv. Han viste at han måtte bort, men ante ikke hvordan han skulle klare det. Han var nedbrutt og egentlig innstilt på å dø. ”De må så gjerne få drepe meg hvis de absolutt må – men de må ikke drepe kjæresten min ! ” sa han. Han hadde bestemt seg for å flykte fra familien, men ante ikke hvor han skulle gjøre av seg.

I lange samtaler med paret, informerte vi om mulige alternativer for å komme seg ut av tvangssituasjonen. Vi fortalte at vi kunne hjelpe med krisebolig, vi informerte om lovforbud mot tvangsekteskap, vold og drapstrusler. Da gutten også var bekymret for hva som ville skje med hans kone dersom han nektet å leve med henne, informerte vi om muligheten til annullering av tvangsekteskapet i rettsapparatet, og om den nye tilføyelsen i § 37 i utlendingsforskriften som gir den utenlandske ektefellen rett til opphold i Norge på eget grunnlag etter annullering av et tvangsekteskap.

Plutselig en ettermiddag ringte gutten fra sitt arbeidssted og fortalte at han ikke ville dra hjem igjen etter jobben den dagen. Han hadde nå bestemt seg for å flykte og han hadde bestemt seg for å anmelde sine foreldre til politiet for vold og medvirkning til tvangsekteskap. Vi fikk ordnet med krisebolig for gutten og gikk med han til politiet for å avgi anmeldelse. Sammen med politiet dro vi også hjem til foreldrene og hentet guttens eiendeler. Senere gikk vi med gutten til advokat for å forberede sak om annullering av tvangsekteskap. Da ektefellen kom til Norge, fikk vi også gjennom kontakter i miljøet formidlet informasjon til jenta om guttens planer og hennes muligheter. Vi satte også etter hvert jenta i kontakt med god advokat, for å bistå henne i rettssaken. Da gutten fikk vite at hans foreldre var blitt hentet av politiet til avhør, bestemte han seg for å trekke tilbake politianmeldelsen. Dette av to grunner:

Han ønsket egentlig ikke at foreldrene skulle bli straffeforfulgt. Han var også redd for at andre medlemmer av familien ville sette alt inn på å finne han å drepe ham, dersom foreldrene ble straffeforfulgt. Signalene hadde allikevel virkning ovenfor familien, som nå viste at politiet tok saken alvorlig. Vi har også i ettertid fått vite at disse signalene har gitt ringvirkninger innad i visse innvandrer/flyktningmiljøer.

Ekteskapet ble annullert ved dom og den utenlandske parten har nå fått oppholdstillatelse på eget grunnlag i Norge. ”Romeo og Juilette” forbereder nå en framtid sammen. Det gjenstår bare at ”Romeo” finner tiden moden til å be far til ”Juilette” om hennes hånd. Truslene fra ”Romeo” sin familie har stilnet, men han lever fremdeles i skjul, på sperret adresse.

7. Forslag til tiltak i prosjektperioden og hvor langt har vi kommet?

Forslag til tiltak i prosjektperioden

Årsrapportene fra prosjektet ”Mellom Barken og Veden” har inneholdt en rekke forslag til tiltak i det videre arbeidet mot tvangsekteskap. Vi vil her presentere alle tiltakene år for år og bemerke hvilke tiltak myndighetene har satt ut i livet.

Forslag til tiltak fra 1999:

Klargjøring av definisjoner

Vi definerer arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang som grov omsorgssvikt når det gjelder mindreårige, og som frihetsberøvelse når det dreier seg om myndige.

Både straffeloven, ekteskapsloven og barnevernloven skal komme til anvendelse ved disse alvorlige overgrepene.

Våre forslag til tiltak dreier seg i sin helhet om å styrke rettsvernet og menneskerettighetene til barn og ungdom i Norge, og bør derfor gjelde alle borgere i Norge. Dette fordi arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang berører barn og unge, oppvokst i Norge og oftest med norsk statsborgerskap. Forslagene våre legger derfor ansvaret på norske myndigheter og det etablerte hjelpeapparatet som de instansene som skal ivareta rettighetene til alle barn og ungdom i samfunnet vårt.

Med fokus på Norges ansvar ovenfor sine barn og unge, har vi ikke sett det nødvendig å komme med forslag til endringer i utlendingsloven med forskrifter.

De følgende forslag til tiltak er utarbeidet i et samarbeid mellom opprettete referansegrupper og SEIF.

Forslagene er både i tråd med intensjonen i Handlingsplanen og en utdypning av tiltakene skissert i denne. Våre forslag til tiltak er for øvrig basert på våre erfaringer i arbeidet med enkeltsaker og de hindringer vi har møtt underveis.

For at forslagene våre i det hele tatt skal ha betydning i praksis, forutsettes følgende tiltak fra regjeringens side:

1. Handlingsplanen må gjøres kjent og distribueres til alle berørte myndigheter og instanser. Barne- og Familiedepartementet distribuerte Handlingsplanen til fylkeskommunene, som hadde ansvar for videre distribuering. SEIF og andre frivillige organisasjoner har i tillegg sendt den til alle instanser som vi etter hvert har kommet i kontakt med i arbeidet med prosjektet. Våren 2002 ble også Handlingsplanen omtalt og distribuert på en rekke seminarer for det offentlige hjelpeapparatet i Oslo.

2. Regjeringen må utarbeide klare retningslinjer med klart definerte ansvarsområder til alle berørte myndigheter og instanser.

I juni 2001 kom Barne- og Familiedepartementet med en veileder for offentlige ansatte i møte med ungdom som trues med eller utsatt for tvangsekteskap. Her blir de offentlige etaters ansvar omtalt, men vi mener fortsatt at ansvarsområdene ikke er tilstrekkelig presisert.

3. Det må stilles økonomiske og menneskelige ressurser til rådighet for iverksettelse av tiltakene som er skissert i regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap, med de nødvendige utdypninger og tillegg som følger. Dette for at Handlingsplanen i det hele tatt skal fungere i praksis. I 2002 kom Barne- og Familiedepartementet med en fornyet innsats mot tvangsekteskap, med 30 tiltak på forskjellige områder. Disse tiltakene omhandler også en styrkning av de økonomiske og menneskelige ressurser for å fortsette arbeidet.

Tiltak i skolen

Både grunnskole og videregående skole er de viktigste arenaene for å fange opp elever berørt av problemstillinger som tvang, vold og annen omsorgssvikt.

· Det bør utarbeides krystallklare retningslinjer for grunnskole og videregående skole om konkrete ansvarsforhold i denne problemstillingen. Den/de ansvarlige skal vite hvor de skal henvende seg for bistand til eleven. Elevens problem skal tas alvorlig, man skal ikke "vente og se". Det skal ikke vurderes som en familiær sak eller som kulturforskjeller.

· Dersom de ansvarlige ved skolen får mistanke om at en elev er utsatt for større eller mindre grad av tvang for å inngå ekteskap, eller at planene er lagt for "ferie" hvor kjønnslemlestelse inngår i planene, skal skolen ha meldeplikt til barnevernet når ungdommen er mindreårige. Hvis ungdommen er myndig, skal det meldes til politi og sosialetat. Brudd på denne meldeplikten skal sees på som tjenesteforsømmelse og grov uforstand i tjenesten.

· Foreldre som ønsker å ta barn ut av grunnskolen, pålegges et dokumentasjonskrav ovenfor skolen om at barnet får tilfredsstillende undervisningstilbud i samsvar med lærerplanen for grunnskolen. Dette skal også gjelde når barnet befinner seg utenfor landets grenser. Dersom dokumentasjonskravet ikke oppfylles, har skolen meldeplikt til barnevernet.

· I krisetilfeller hvor eleven må bytte skole og skifte identitet, må dette skje gjennom lukkede kanaler. Elevenes dokumenter må sendes fra den gamle skole via en ekstern instans som videreformidler dem til neste skole og adresse. For å unngå enhver form for lekkasjer, skal skolene seg i mellom ikke sitte med opplysninger om elevens gamle eller nye identitet.

· Ovenfor skolekamerater som kjenner til elevens problemer, har skolen opplysningsplikt om de farer og problemer som kan oppstå hvis de forsøker å oppspore eleven på nytt bosted.

I Departementets fornyede innsats mot tvangsekteskap, våren 2002, legges det stor vekt på kompetansehevning i de forskjellige offentlige etater. Dette arbeidet ble påbegynt våren 2002 i Oslo i samarbeid med SEIF og ORKIS og vil blant annet ruste opp skolene til å bistå i de problemstillinger som ovenfor nevnt.

Tiltak i barnevernet

· Barnevernet er forpliktet til å åpne undersøkelse på grunnlag en hver informasjon med et noenlunde konkret innhold som på en eller annen måte gir utrykk for at et barn har det vanskelig. Kulturforskjeller skal ikke være en del av barnevernets vurderingsgrunnlag når barnevernet mottar melding om at en mindreårig utsettes for større eller mindre grad av tvang for å inngå et fremtidig ekteskap. Barnevernet skal reagere i henhold til definisjonen om at arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang er grov omsorgssvikt.

· Ved bekymringsmelding eller mistanke om planer for kjønnslemlesting, skal barnevernet umiddelbart reagere, og hvis det foreligger konkrete planer for gjennomføring av lemlestingen skal barnevernet ha meldeplikt til politiet og selv fatte vedtak om omsorgsovertakelse og akutt plassering av barnet.

Regjeringens innsats når det gjelder kompetansehevning i de offentlige instanser i samarbeid med SEIF og ORKIS, vil ruste opp barnevernet til å iverksette de tiltak som er nødvendig for å sikre de unges rettigheter .

· Barnevernet må rustes opp til å kunne utføre sine arbeidsoppgaver i et stadig mer internasjonalt samfunn og flytting over landegrenser. Vi foreslår derfor opprettelse av ett barnevernskontor for utenlandssaker (jf. trygdeetatens tilsvarende kontor). Dette kontoret skal ha ansvar for å foreta undersøkelser av norske barns livssituasjon i utlandet, når barnet ikke er i følge med en eller begge av sine foreldre. Her kreves det samarbeid med Utenriksdepartementet, norske utenriksstasjoner og internasjonalt politi.

· I de tilfeller hvor den mindreårige allerede er blitt bortført til foreldrenes opprinnelsesland, skal dette barnevernskontoret, i samarbeid med utenriksstasjonene, aktivt oppspore og oppsøke barna der de da befinner seg. De skal arbeide for at barnet får mulighet til å reise tilbake til Norge.

· Dersom foreldre ønsker å bringe barna ut av landet for et lengre utenlandsopphold og selv ikke skal bo sammen med barna, må foreldrene på forhånd forelegge saken for barnevernskontoret for utenlandssaker for vurdering med hensyn til barnets skolegang og barnets omsorgssituasjon.

Når det gjelder barnevernets mulighet til å bistå barn over landegrensene, er så vidt vites ingenting gjort. Her gjenstår det et stort arbeid, da vi fortsatt opplever at barn som blir tatt med ut av Norge ikke er norske barnevernsmyndigheters ansvar, selv om de er norske statsborgere.

· Barnevernet skal være ansvarlig for den nødvendige oppfølgning av en mindreårige som har måttet bryte med familie for unngå deres ekteskapsplaner. Oppfølgning skal blant annet bestå av opprettelse av et sosialt og et faglig nettverk for den mindreårige.

Dette forslaget til tiltak blir ivaretatt av Regjeringens innsats når det gjelder kompetansehevning i offentlige instanser, igangsatt 2002 i samarbeid med SEIF og ORKIS

Til drøfting

Vi er av den oppfatning at barnevernet i særskilte tilfeller bør kunne heve aldersgrensen for å fatte førstegangsvedtak til 21 år. Dette for eksempel i tilfeller hvor barnevernet ikke har reagert på meldinger de mottok før barnet ble myndig, eller i tilfeller hvor den unge ikke har hatt mulighet til å utvikle seg til et selvstendig individ.

I referansegruppen ble vi enige om at det var en rekke problemstillinger rundt et slikt tiltak, og at det derfor må tas opp til bred vurdering og drøfting, før det kan foreslås som konkret tiltak.

I regjeringens fornyede innsats mot tvangsekteskap, våren 2002, vil regjeringen vurdere barnevernsloven med formål å kunne fatte barnevernsvedtak på ungdom opptil 20 år, dersom den unge samtykker og saken er meldt barnevern før ungdommen fylte 18 år (tiltak 13)

Tiltak i helsevesenet

· Det må etableres et informasjonstilbud og veiledningstjeneste ved helsestasjoner, skolehelsetjenesten og helsevesenet generelt for ungdom som står i fare i for eller er blitt utsatt for arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang og/eller kjønnslemslesting.

· Helsevesenet, på lik linje med skolen, skal ha meldeplikt til barnevernet ved mistanke om eller kjennskap til planer om arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og/eller kjønnslemlestelse.

· Dersom helsepersonell får kjennskap til kjønnslemlesting av barn, ungdom eller voksen, utført enten i Norge eller i utland etter at vedkommende bosatte seg i Norge, skal dette meldes enten til barnevern eller til politi.

Regjeringens innsats når det gjelder kompetansehevning i de offentlige instanser, våren 2002, i samarbeid med SEIF og ORKIS, vil ruste opp helsevesenet til å iverksette de tiltak som er nødvendig for å sikre de unges rettigheter .

Tiltak i sosialtjenesten

· Sosialtjenesten skal ha beredskapshjem tilgjengelig for både gutter og jenter i en akuttsituasjon, når de har måttet bryte med familien for å unngå arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Her skal ungdommen kunne bo trygt inntil mer permanent løsning er funnet.

I regjeringens fornyede innsats mot tvangsekteskap, våren 2002, vil den i samarbeid med kommunene rundt om i landet vurdere mulige alternativer for å avhjelpe boligsituasjonen for ungdom som utsettes for tvangsekteskap (tiltak 3) For øvrig kan det nevnes SEIF på eget initiativ har etablert kriseboliger på forskjellige steder i landet.

· Sosialtjenesten skal ha klare rutiner for å kunne fatte vedtak om økonomisk hjelp til ungdom som har måttet flytte til ny kommune eller utenbys krisesenter for å ivareta egen sikkerhet.

· Sosialtjenesten skal ha klare rutiner for å fatte vedtak og formidling av disse til ungdom som har måttet foreta navneskifte og oppholder seg på sperret adresse.

· Sosialtjenesten skal automatisk yte økonomisk hjelp til ungdom som har måttet bryte med sin familie til den det gjelder har fullført videregående skole. En ungdom som har måttet flykte ut av en tvangssituasjon, skal ikke påføres en betydelig gjeldsbyrde og skal derfor motta økonomiske ytelser fra sosialtjenesten inntil ungdommen selv har reelle muligheter til å være økonomisk selvhjulpen. Dersom ungdommen er under høyere utdanning skal det ytes økonomisk hjelp inntil neste semester, når ungdommen kan søke om stipend og lån.

· På lik linje med barnevernet, skal sosialtjenesten være ansvarlig for oppfølging og opprettelse av et nettverk som kan ivareta ungdommen, både sosialt og psykologisk etter brudd med familien.

Gjennom regjeringens arbeid med kompetanseheving i de offentlige etater, i samarbeid med SEIF og ORKIS, vil de fleste av disse forslagene til tiltak bli iverksatt, med unntak av økonomisk hjelp til ungdom under utdanning.

Tiltak i politi- og lensmannsetaten

· Politi og lensmenn må få klare retningslinjer om hvordan de aktivt og oftere skal benytte seg av eksisterende sanksjonsmuligheter ovenfor familier som utøver eller truer med vold, gjennom offentlig påtale.

· Politi og lensmenn må ha klare retningslinjer om installering av sikkerhetsalarm, hvor terskelen bør legges lavere enn den er i dag for få tildelt alarmen. For å gi trygghet, også utendørs, er mobiltelefonen her et viktig hjelpemiddel, som blir programmert slik at innehaveren kan alarmere og snakke med polititet ved å trykke på to knapper. Telefonsvarer er også et viktig hjelpemiddel, som gjør at den utsatte kan høre hvem som ringer før hun bestemmer om hun vil svare, og samtalene kan også tas opp på bånd.

· Politi og lensmenn må bli pålagt å reagere raskt ved anmeldelse og/eller mistanke om mulig bortføring av barn og ungdom. Det bør opprettes samarbeid med politi ved de europeiske flyplassene. Politiet må i langt større grad være i stand til å stoppe bortføringen før ankomst til opprinnelseslandet.

Gjennom regjeringens arbeid med kompetanseheving i de offentlige etater i samarbeid med SEIF og ORKIS, vil de fleste av disse forslagene til tiltak bli iverksatt.

Tiltak i Utenriksdepartementet/tjenesten

· Det må gis fri advokatbistand og sakførsel til norsk ungdom bortført til foreldrenes opprinnelsesland.

· Det må ytes fri reise hjem til Norge.

· Det må kunne utstedes Laissez Passer eller pass til den unge for retur til Norge, uten foreldrenes underskrift, når disse har stått for bortføring.

· Ambassade/konsulat skal være aktiv pådriver for å få besøke og ha kontakt med den bortførte.

· Ambassade/konsulat skal være aktiv pådriver i sin kontakt med det hjem og familie hvor ungdommen/barnet befinner seg i foreldrenes opprinnelsesland.

I Barne- og Familiedepartementets veileder for offentlige ansatte i møte med ungdom som trues med eller er utsatt for tvangsekteskap, blir også utenrikstjenestens viktige rolle omtalt og endringer i praksis er foretatt slik at flere av tiltakene ovenfor nå er iverksatt.

Tiltak i påtalemyndighetene/domstolene

· Påtalemyndighetene skal ta ut offentlig påtale i saker hvor det er grov mishandling, psykisk eller fysisk. Det er ikke barns ansvar å anmelde sine egne foreldre.

· Påtalemyndighetene skal ta ut offentlig påtale ved både planlegging og effektuering av ekteskap under tvang. Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang er å betrakte som frihetsberøvelse når dette dreier seg om en myndig person. Hvor ungdommen er mindreårig, er det grov omsorgssvikt.

· Domstolene skal pålegges å prioritere rettssaker angående bortføring, særskilt hvor den bortførte er mindreårig. Det skal raskt tas ut påtale mot herboende familie som har begått eller medvirket til bortføringen.

· Sakens alvor må signaliseres ved at påtalemyndighetene reagerer med rask offentlig påtale, og med påfølgende prioritering av for å få rettssakene opp til domstolene.

I regjeringens fornyede innsats mot tvangsekteskap, våren 2002, går den inn for ubetinget offentlig påtale i saker som omhandler tvangsekteskap, med skjerpede strafferammer på opptil 6 år.

Bigami

Vi har erfart at menn med bakgrunn fra land hvor kvinnene vanskelig kan få skilsmisse, eller hvor flerkoneri er tillatt, får skilsmisse etter norsk lovgivning, men nekter å undertegne skilsmissepapirene etter opprinnelseslandets lovgivning. Mannen står da fritt til å gifte seg igjen etter norsk lov og kan få familiegjenforening i Norge med sin nye kone - mens han i opprinnelseslandet fremdeles er gift med begge kvinnene. Dette medfører store problemer for kvinnen fra første ekteskap. Dersom hun drar på ferie til opprinnelseslandet, med eventuelle barn fra ekteskapet, blir hun ansett som fremdeles gift, med den råderetten forhenværende mann og hans familie har over henne og barna. Dersom hun i tillegg har giftet seg på nytt, vil hun bli tiltalt for bigami og straffeforfulgt deretter.

Forslag til tiltak mot bigami:

· Dersom en mann med bakgrunn fra land hvor kvinnene vanskelig kan få skilsmisse, eller hvor flerkoneri er tillatt, er skilt etter norsk lovgivning og ønsker å inngå nytt ekteskap, skal han pålegges å fremlegge skilsmisseattest underskrevet av begge forhenværende ektefeller. Denne skilsmisseattesten skal være godkjent og registrert i mannens trossamfunn i Norge eller opprinnelseslandets ambassade i Norge.

Så vidt vites er det på dette området ingen konkrete tiltak iverksatt.

Våre forslag til tiltak i 2000:

Med fokus på Norges ansvar ovenfor sine barn og unge, har vi ikke sett det nødvendig å komme med forslag til endringer i utlendingsloven med forskrifter.

I rapport over vårt arbeid i 1999 i prosjektet ”Mellom Barken og Veden”, kom vi med en rekke forslag til tiltak i skolen, barnevernet, helsevesenet, sosialtjenesten, politi og lensmannsetaten, Utenriksdepartementet/tjenesten og i påtalemyndighetene/domstolene. Så vidt vites er noen av dissene forslagene til vurdering i de enkelte departementer/etater, men svært lite er omsatt i praksis. Skal de unge det gjelder være sikret den hjelpen de har behov for og krav på, må Regjeringen påse at det offentlige hjelpeapparatet blir rustet opp til å yte denne hjelpen.

Vi vil også i år, med base i erfaringer fra vårt arbeid, her komme med forslag til tiltak, utarbeidet i et samarbeid mellom oppnevnt referansegruppe og SEIF

Vi vil igjen understreke, som i 1999, at hvis forslagene våre i det hele tatt skal ha betydning i praksis, forutsettes følgende tiltak fra Regjeringens side:

1. Handlingsplanen må gjøres kjent og distribueres til alle berørte myndigheter og instanser. Barne- og Familiedepartementet distribuerte Handlingsplanen til fylkeskommunen, som hadde ansvar for videre distribuering. SEIF og andre frivillige organisasjoner har i tillegg sendt den til alle instanser som vi etter hvert har kommet i kontakt med i arbeidet med prosjektet. Våren 2002 ble også Handlingsplanen omtalt og distribuert på en rekke seminarer for det offentlige hjelpeapparatet i Oslo.

2. Regjeringen må utarbeide klare retningslinjer med klart definerte ansvarsområder til alle berørte myndigheter og instanser.

3. Det må stilles økonomiske og menneskelige ressurser til rådighet for iverksettelse av tiltakene som er skissert i Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap, med de nødvendige utdypninger og tillegg som følger. Dette for at Handlingsplanen i det hele tatt skal fungere i praksis.

I 2002 kom Barne- og Familiedepartementet med en fornyet innsats mot tvangsekteskap, med 30 tiltak på forskjellige områder. Disse tiltakene omhandler også en styrkning av de økonomiske og menneskelige ressurser for å fortsette arbeidet.

Tiltak i Barnevernet

Barnevernets ”ansvarsanoreksia”

Referansegruppens erfaringer var at man ofte opplevde en vidt forskjellig praksis fra barnevern til barnevern. Mens noen var veldig flinke til å ta problematikken seriøst og hjalp de unge, led andre barnevernskontor av ”ansvaranoreksia”.

Referansegruppen ble enig om følgende forslag til tiltak:

· Det må komme klare retningslinjer fra departementene vedrørende problemstillingen tvangsekteskap og omskjæring. Fortsatt har de fleste barnvernskontorene ikke mottatt Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap. Informasjon og retningslinjer fra BFD er ennå ikke sendt ut. Dette må iverksettes umiddelbart.

Dette forslaget til tiltak blir iverksatt gjennom Barne- og Familiedepartementets veileder for offentlige ansatte og fornyet innsats mot tvangsekteskap, våren 2002.

· Det må opprettes en praksis med reelle klagemuligheter for barn/unge, i saker hvor barnevernet avslår å hjelpe. Det kan gjøres med at barnet/ungdommen får tilbud om fri rettshjelp og kan be om at saken skal til behandling hos fylkesnemnda. Barnevernet skal da begjære saken tatt opp i fylkesnemnda i løpet av maksimum 3 måneder.

Så vidt vites er det her ikke konkrete tiltak fra myndighetenes side. Vi vet derimot at flere advokater som har bistått ungdom i krisesituasjoner, vurderer å gå til søksmål mot barnevernet for tjenesteforsømmelse.

Unnfallenhet når barnet nærmer seg 18 år

Referansegruppen var bekymret over at flere barnevernskontor kvier seg og uthaler tiden når ungdommen som henvender seg for hjelp nærmer seg 18 år. Dette er et generelt problem som særskilt rammer unge jenter med innvandrer/flyktningbakgrunn som står i fare for å bli tvangsgiftet, da det gjerne skjer når ungdommen nærmer seg 18 år.

Referansegruppen hadde også en mistanke om at denne strategien var begrunnet ut i fra økonomiske hensyn.

Samtidig har referansegruppen erfaringer som tilsier at mange av de jentene det dreier seg om, har vært under så stort press og umyndiggjøring at det er utslagsgivende for deres videre utvikling at de får hjelp også etter at de har fylt 18 år.

Referansegruppen ble enig om følgende forslag til tiltak:

· Barnevernet skal ha anledning om å fatte vedtak for ungdom opptil 20 år, med ungdommens samtykke.

I Regjeringens fornyede innsats mot tvangsekteskap, våren 2002, vil regjeringen vurdere barnevernsloven med formål å kunne fatte barnevernsvedtak på ungdom opptil 20 år, dersom den unge samtykker og saken er meldt barnevern før ungdommen fylte 18 år (tiltak 13)

Ansvarliggjøring og kompetanseheving

Referansegruppen hadde et entydig inntrykk av at det mangler kompetanse på feltet hos en rekke barnevernskontor. Samtidig er referansegruppen av den oppfatning at det mangler ansvarlighet for å ikke gripe inn i en del av disse sakene.

Referansegruppen ble enig om følgende forslag til tiltak:

· Det må en kompetanseheving til på feltet. Dette må departementet være ansvarlig for. Frivillige organisasjoner makter ikke å gjøre en slik jobb alene.

Gjennom regjeringens arbeid med kompetanseheving i de offentlige etater i samarbeid med SEIF og ORKIS, vil dette forslaget til tiltak bli iverksatt.)

· Når det gjelder ansvarliggjøring, er det nedfelt i straffeloven at de ansatte ved barnevernskontorene er ansvarlig for å hindre ulovligheter. Tvangsekteskap og omskjæring er ulovlig og de ansatte skal enten anmelde forholdet eller forhindre at det skjer. De har en handlingsplikt. Dette må også inn i barnevernsloven og sosialtjeneste loven.

Så vidt vites, er det ennå ikke vurdert sanksjoner mot barneverns/sosialkontorer som unnlater å hjelpe ungdom i krise.

Barn utenfor riket

Her haster det med tiltak. Slik det er i dag, er det et uoverkommelig problem for barna og ungdommen det gjelder. De som mot sin vilje blir sendt av foreldrene tilbake til foreldrenes hjemland eller nærområder til det, har nesten ingen muligheter til å komme seg tilbake til Norge.

Referansegruppen ble enig om følgende forslag til tiltak:

· Lovendringer må til når det gjelder alle barn i Norge, enten de er norske statsborgere eller utenlandske borgere med oppholdstillatelse i Norge som danner grunnlag for bosettingstillatelse. Når foreldrene har etterlatt eller sendt bort sine barn til utlandet, skal barna få hjelp til hjemreise. Hvis barnet er utenfor Norge uten foreldrene, utover det som kan ses på som vanlig ferie, har barnevernet plikt til å finne ut om de lever under tilfredsstillende forhold. Hvis så ikke er tilfelle, eller de befinner seg der mot sin vilje, må barna få praktisk og økonomisk hjelp med å komme tilbake til Norge. Hvis et barn ikke kommer tilbake til skolen ferien, skal skolen melde dette til barnevernet, som da har plikt til å ta affære.

Så vidt vites har barnevernet verken blitt tilført ressurser eller fått utvidet mandat til å bistå barn som er etterlatt eller sendt bort til utlandet .

Skolen

Skolen og læreren spiller en viktig rolle i arbeidet mot tvangsekteskapet og kjønnslemlesting. En lærer eller rådgiver som har nær kontakt med elevene, er naturlig nok en person som eleven vil fortelle sine problemer til. Samtidig er skolen et sted hvor det kan skapes holdninger også rettet mot foreldregenerasjonen, gjennom informasjon og opplysningsarbeid.

Referansegruppen hadde følgende forslag til tiltak:

· Når det gjelder informasjons- og opplysningsarbeid til foreldregenerasjonen, må det opprettes en systematisk informasjon til foreldrene, både skriftlig og på møter vedrørende problematikken. Her bør det informeres om lovverk og andre relevante forhold. Skolene bør pålegges informasjonsplikt.

· Skolen bør ha meldeplikt til barnevernet, dersom en elev ikke kommer tilbake til skolen etter endt ferie. Skolen bør likeledes ha meldeplikt til barnevernet om mistanker om tvangsekteskap og kjønnslemestelse. Denne meldeplikten bør innarbeides i skolenes regelverk.

· Lærerorganisasjonene bør engasjeres til å aktivt delta i informasjonsarbeidet rettet mot egne medlemmer, om hvordan de skal tolke elevenes signaler og bistå eleven videre.

I regjeringens fornyede innsats mot tvangsekteskap, våren 2002, blir alle disse forslagene til tiltak inkludert i tiltak nr: 15-18 og 26-27

Helsesektoren

Når det gjelder helsesektoren, satte referansegruppen først og fremst kjønnslemlestelse på dagsorden for denne faggruppen, da de har den beste muligheten til å avdekke og avverge slike overgrep.

Helsesektoren kan også drive forebyggende arbeid med hensyn til både tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Referansegruppen hadde følgende forslag til tiltak:

· Opprustning av helsetilbud på landsbasis rettet mot ungdom med innvandrer/flyktningbakgrunn fram til 25 år, slik at de har muligheten til regelmessig og gratis kontakt. Helsestasjonen for ungdom er et flott tiltak for å gi aktivt støtte og hjelp til ungdom som er i fare for, eller allerede har blitt utsatt for kjønnslemlestelse. Plakater og informasjonsmateriell bør utarbeides og være tilgjengelige for de unge på disse helsestasjonene.

· Systematisk informasjon om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse til foreldregenerasjonen ved helsestasjonen for foreldre og barn.

I januar 2001 kom regjeringens Handlingsplan mot kjønnslemlestelse og høsten 2001 ble prosjektet OK påbegynt. Arbeidet i dette prosjektet iverksetter de ovennevnte forslag til tiltak.

· Når deg gjelder registrering av kjønnslemestelse: Det bør innføres kontroll ved ankomst til Norge, hvor det noteres i legejournalen/helsekort om jenta er omskåret eller ikke. Da vil det være umulig å hevde at omskjæringen har skjedd før jenta kom til Norge, og dermed kan kjønnslemlestingen straffeforfølges hvis den finner sted på et senere tidspunkt.

· Helsekontroll med underlivsundersøkelse bør innføres for alle barn ved følgende alder: 3 år, 6 år, og 13 år. Argumentasjonen om at slike undersøkelser vil bli sett på som overgrep fra jentenes side er her ikke holdbar. Vi har erfart at jenter, oppvokst i Norge, først og fremst er livredd for å bli utsatt for kjønnslemestelsen. Her er det også en betydelig helsegevinst å hente, ved undersøkelse av alle barn på ovennevnte alderstrinn.

Disse tiltakene har vært omfattende drøftet i Stortinget og av myndighetene, men det er ennå ikke iverksatt konkrete tiltak.

· Det bør være et krav om ubetinget offentlig påtale når det gjelder kjønnslemlestelse. Helsepersonell bør ha en klar meldeplikt til politi når slike overgrep avdekkes. Deretter bør politiet ta ut offentlig påtale mot de ansvarlige, uavhengig av barnets/ungdommens synspunkt. Barnet/ungdommen skal ikke måtte ta stilling til spørsmål om anmeldelse og straffeforfølgelse. Jenta er et uskyldig offer .

Lov av 1995 om forbud mot kjønnslemlestelse med en strafferamme på inntil 8 år er fokusert på i Handlingsplan mot kjønnslemlestele, med mulighet for straffeforfølgelse ved offentlig påtale.

Sosialkontoret

Referansegruppen erfarer ofte at sosialkontoret er lite villig til å hjelpe og råder ofte ikke over de nødvendige ressurser til å yte den bistanden de unge har behov for. Ansvaret for ungdom opptil 20 år bør derfor komme inn under barnevernet, jfr. forslag ovenfor. Ellers hadde referansegruppen følgende forslag til tiltak:

· Regjeringens Handlingsplan vedrørende botilbud (tiltak 5.5) må iverksettes, for å sikre at de som ser seg nødt å bryte med familien i en alder over 20 år får den nødvendige hjelp av sosialkontoret til bolig og oppfølgning.

I regjeringens fornyede innsats mot tvangsekteskap, våren 2002, vil den i samarbeid med kommunene rundt om i landet vurdere mulige alternativer for avhjelpe boligsituasjonen for ungdom som utsettes for tvangsekteskap (tiltak 3) For øvrig kan det nevnes at SEIF på eget initiativ har etablert kriseboliger på forskjellige steder i landet.

Departementenes prioriterte arbeid mot tvangsekteskap

I arbeidet mot tvangsekteskap, har både BFD, JD, KRD og UD dette som sitt prioriterte satsningsområde. Vi erfarer allikevel at departementene kvier seg for å være konsekvente i sin satsing og skyver de ytterst få ungdommene som har søkt beskyttelse i Norge på grunn av tvangsekteskap fra seg. Disse blir overlatt til utlendingsmyndighetenes behandling, hvor vi erfarer liten eller ingen forståelse for Regjeringens prioriterte arbeidsområde.

Referansegruppen hadde følgende forslag til tiltak:

· Norge må våge å være et foregangsland når det gjelder arbeidet mot tvangsekteskap, også i en internasjonal sammenheng. Dette innebærer blant annet å gi ungdom asyl i Norge for å unngå tvangsekteskap. Fokus må være rettet mot arbeidet for basiske menneskerettigheter, og ikke overskygges av de ”innvandrerpolitiske hensyn” som utlendingsmyndighetene eventuelt måtte ha. Her må man også kunne anvende gjeldene asylforskrifter angående beskyttelse i Norge, når hjemlandets myndigheter verken kan eller vil beskytte asylsøkeren mot overgrep.

Våren 2002 ble det påbegynt et utredningsarbeid i departementet for å vurdere muligheten for kjønnsbasert asyl, som også inkluderer jenter som søker et fristed i Norge for å unngå tvangsekteskap i hjemlandet.

8. Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang

Videre økonomisk støtte

SEIF mottok våren 2002 videre økonomisk støtte fra Barne- og Familiedepartementet til å videreføre arbeidet mot tvangsekteskap.

Bistand i enkeltsaker

Bistand i enkeltsaker utgjør den absolutt viktigste delen av arbeidet. Dette arbeidet på mikro-nivå er en krevende og tidkrevende prosess. Vi går inn i problemstillinger ukjent for de fleste utenforstående, og hvor ungdommen det gjelder ofte må gjennom en modningsprosess og en bevisstgjøring om sine rettigheter og muligheter. Denne prosessen er helt nødvendig for at ungdommen skal være i stand til å treffe sine valg.

Flere av de unge som har henvendt seg til oss med sine problemer knyttet til arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, vil også videre i år 2002 fortsatt trenge vår bistand. Mange av problemene i enkeltsakene er ennå ikke løst, og vil ikke bli løst før om flere måneder. Mange av krisesakene har også behov for oppfølgning over meget lang tid.

Samtidig vil vi hjelpe til problemløsning i de stadig nye henvendelser fra ungdom med behov for bistand, og vil her nevne at de unge kommer til oss med en lang rekke problemstillinger i tillegg til omskjæring og tvangsekteskap. Vi ser det som viktig å yte hjelp også på de andre områdene ungdommene henvender seg til oss med, som en bistand til reell integrering og tilhørighet i samfunent. Vi vil fortsette bistand i enkeltsaker etter samme metodikk som beskrevet i rapporten over vårt arbeid i ”Mellom Barken og Veden” i 1999 og 2000.

Oppfølgning av regjeringens Handlingsplan i praksis

I vårt arbeid med bistand i enkeltsaker og det generelle arbeidet med arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, erfarer vi at regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap ennå er ukjent for offentlige etater vi er i kontakt med. I vårt videre arbeid i 2002, vil vi fortsette å gjøre Handlingsplanen kjent. I tillegg vil vi arbeide med å få Handlingsplanen til å bli etterlevd i praksis. Vi erfarer stadig, gjennom vårt arbeid på landsbasis, at offentlige instanser mangler den elementære kunnskapen om problemstillingen for å kunne bistå de unge det gjelder.

Informasjon utad til offentlige instanser, media og studentmiljøer (erfaringsoverføring)

I inneværende år, har erfaringene vist et overveldende behov for saklig informasjon både til offentlige instanser, media og andre miljøer som er opptatt av problematikken. SEIF blir betraktet som en kunnskapsbank på området, og henvendelser angående bakgrunnsdokumentasjon og innledninger er betydelig. Vi ser behovet for å fortsette denne utadrettet informasjonsvirksomheten videre i 2002.

Allerede har vi både arrangert og innledet på en lang rekke seminarer for de berørte offentlige og private instanser rundt om i landet. Vi har også bistått media med bakgrunnsinformasjon om temaet arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring. Dette arbeidet vil vi fortsette i 2002.

Våren 2002 har vi også i samarbeid med ORKIS på oppdrag fra Barne- og Familiedepartementet gjennomført en serie med heldagsseminarer i Oslo for å heve kompetansen til de offentlige ansatte i Oslo kommune som kommer i kontakt med problematikken.

Informasjonsmateriell rettet til ungdom og offentlige instanser

Vi vil fortsette og distribuere våre arbeidsrapporter, informasjonsbrosjyrer, kriseguiden mot tvangsekteskap og temaheftet om omskjæring til ungdom og offentlige instanser.

Våre ”guider”, på et lett tilgjengelig språk rettet direkte til de unge, er blitt et svært etterspurt informasjonsmateriell. Vi planlegger videre utgivelser om temaer av stor betydning for de unge det gjelder.

Informasjon rettet innad mot innvandrer/flyktningmiljøene

Etterhvert som vi har opparbeidet kunnskap og erfaringer i arbeidet mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring, har vi funnet at vårt informasjonsarbeid rettet innad mot foreldregenerasjonen best kan utføres på et mikronivå. Med dette mener vi at vår styrke ligger i den direkte kontakten og tilliten vi har i innvandrer/flyktningmiljøene, gjennom vårt generelle arbeid i hele organisasjonen. Vi vil innarbeide interne rutiner på samtaler om problematikken direkte med de hjelpesøkende foreldre som oppsøker våre kontoret, der det er nærtliggende å komme i på temaet.

Dynamikken i denne arbeidsmetoden kan skisseres ved f.eks. at vi i 2001 på landsbasis mottok over 5.200 henvendelser fra 97 nasjonaliteter, og at antall henvendelser fortsatt ser ut til å være økende.

Fokus på særskilt prinsipielle saker

SEIF vil videre framover delta aktivt, og i samarbeid de forskjellige fagkretser, i saker av stor prinsipiell betydning på det juridiske området, når det gjelder blant annet vold, draptrusler, kjønnslemlestelse, annullering av tvangsekteskap og tvangsending av barn og ungdom til foreldrenes hjemland.

Samarbeid over fylkes- og kommunegrenser

Nok en utfordring blir å etablere samarbeid over fylkes- og kommunegrenser på landsbasis når det gjelder praktisk bistand til de unge i krise. Det kan her dreie seg om bosted, trygghetsforetak, skoleplass og det generelle støtteapparat. Her vil vi spesielt framheve hjelpetiltak overfor gutter og par i krisesituasjoner, som krever spesifikke løsninger.

På dette området vil SEIF kunne være en viktig aktør, spesielt på grunn av vår landsdekkende organisering med avdelingskontorer i 5 fylker.

Internasjonalt samarbeid

SEIF har ved flere anledninger blitt kontaktet av organisasjoner som arbeider på samme felt i andre land. Vi har også deltatt på møter/seminarer, og ser nå muligheten for å etablere et nettverk og konkret samarbeid over landegrensene. Allerede i 2002, vil møter finne sted mellom organisasjoner fra flere land, hvor dagsorden er å formalisere samarbeidet ytterligere. Dette internasjonale samarbeidet vil være av stor betydning i konkrete krisesaker, hvor sikkerheten til de unge det gjelder krever særskilte sikkerhetstiltak.

Dette europeiske samarbeidet mellom NGO’er er helt i tråd med Regjeringens initiativ på ministernivå i arbeidet mot tvangsekteskap og omskjæring i Europa. Dette samarbeidet vil selvsagt også styrke vår kompetanse på området og utvide vår kapasitet til bistand for den ungdommen det gjelder.

De unge selv på banen !

Til sist vil vi igjen understreke at vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring først og fremst fortsatt vil være rettet mot de unge. SEIF vil være et sted hvor de unge vet at vi lytter til dem og tar dem på alvor. At vi står på deres side og gir dem den hjelpen de har krav på og rett til, for å oppnå basiske rettigheter i samfunnet. Dette setter i gang en prosess som medfører en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunnet.

Denne bevisstgjøringen ser vi som en avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunn.

Denne bevisstgjøringen ser vi også som avgjørende for at de unge selv står og våger å motsette seg antikvariske og menneskefiendtlige tradisjoner. Det er først når de unge selv våger å si ut rugende nei, at vi ser resultatet av arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse !

Oslo:
Langes gate 1
0165 Oslo
Tlf: 22 11 1017,
22 11 10 85
Fax: 22 11 05 13
Mer info >> Kristiansand:
Markensgate 36
4612 Kristiansand
Tlf: 38 07 10 95
Fax: 38 02 89 77
Mer info >> Ålesund:
Kirkegate 4
6004 Ålesund
Tlf: 70 11 55 30
Fax: 70 12 26 23
Mer info >> Trondheim:
Kongensgt. 60
7012 Trondheim
Tlf: 73 51 71 84
Fax: 73 52 42 08
Mer info >> Tromsø:
Storgt. 85
9008 Tromsø
Tlf: 77 65 47 00,
77 65 47 01
Fax: 77 65 47 02
Mer info >>

"MELLOM BARKEN OG VEDEN" - SLUTTRAPPORT - 1999/2000/2001

1. Bakgrunn for prosjektet

2. Målsetninger

3. Målgrupper

4. Metodikk

5. Gjennomføring av arbeidet i i prosjektperioden og utviklingen underveis

1999:

Statistikk over arbeidet med ungdom på SEIF i 1999:

2000:

Brosjyrer

2001:

Totalt:

644

6. Krise – også i det offentlige hjelpeapparatet

I årsrapportene fra prosjektet ”Mellom Barken og veden” har vi tatt med enkelte eksempler på ungdom i krise. Vi vil her presentere enkelte krisesaker fra hvert år:

1999:

2000:

Krise i det offentlige hjelpeapparatet:

”Vi har da løst slike saker før…”

Barnevernskontor i en by i Telemark

2001:

7. Forslag til tiltak i prosjektperioden og hvor langt har vi kommet?

Våre forslag til tiltak i 2000:

Tiltak i Barnevernet

Skolen

Helsesektoren

Sosialkontoret

Departementenes prioriterte arbeid mot tvangsekteskap

8. Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang

Videre økonomisk støtte

Bistand i enkeltsaker

Oppfølgning av regjeringens Handlingsplan i praksis

Informasjon utad til offentlige instanser, media og studentmiljøer (erfaringsoverføring)

Informasjonsmateriell rettet til ungdom og offentlige instanser

Informasjon rettet innad mot innvandrer/flyktningmiljøene

Fokus på særskilt prinsipielle saker

Samarbeid over fylkes- og kommunegrenser

Internasjonalt samarbeid