En videreføring av arbeidet blant ungdom.
Rapport over arbeidet i 2010"
Gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og familiedepartementet.
”Dere hadde helt rett! Familien ville bare ha viljen sin. De sa at vi bare skulle på ferie til nabolandet til der de kommer fra.
Men der ga mor meg noe i teen og da jeg våknet var vi i mamma og pappas hjemland.
Jeg våknet av at mamma dengte løs på meg og gjentok
“Hvem tror du nå skal hjelpe deg?”.
Så giftet de meg bort til en mann som slår meg og voldtar meg og jeg tror jeg er gravid…
” Dere må hjelpe meg, dere må få meg hjem til Norge!”
Telefonsamtale med 19-årig jente
Innholdsfortegnelse
1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom – kort resymé
- Totale henvendelse
- Krise-krisesaker
2. Målsetninger, målgrupper og metodikk
- Målgrupper
- Målsetninger
- Krisehjelp
- Oppfølging
- Det offentlige
- Metodikk
3. Gjennomføring av arbeidet i 2010 med statistikker
- Statistikker
- Organiseringen av arbeidet på SEIF – “offentlig ansvarsovertagelse”
- Erfaring med tilbudet til de unge i offentlig regi
- Bistand i enkeltsaker
- Mindreårige
- Lhbt – “Likeverd”
- Ungdommens møte med det offentlige
- SEIF – En kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet
- Nordisk samarbeid
- Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd
- Media
- Gjenforening etter brudd
- Oppfølging
- Forskjellige problemstillinger
- Finne ”krykke” over internett
- Ekte kjærlighet eller håp om oppholdstillatelse?
- Problemstillinger
- Viktige gjennomslag
4. Videre arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold
- Handlingsplanen mot tvangsekteskap (2008-2011)
- Arbeid og utfordringer inntil videre
- Ad. Ungdom
- Ad. Offentlige instanser
- Ad. Opinionen
- Oppfølging
- Et effektivt barnevern over landegrensene
- Ad. Samarbeidspartnere
- Nordisk samarbeid
- Spesielle utfordringer i det videre arbeidet.
- Til slutt et hjertesukk.
1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom – kort resymé
”Jeg orker ikke å bli slått mer.. Pappa tror at den beste måten å oppdra barna sine på er å slå og slå og slå for den minste ting. Ellers vil han bestemme alt i livet til både søsteren min og meg. Skal jeg klare å fullføre skolen, må jeg bort. Jeg trenger hjelp.” ”
Samtale med gutt 18 år, på flukt fra vold og tvang.
For en mer utfyllende bakgrunn for vårt arbeid mot arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, viser vi til årsrapportene fra forgående år (”Mellom Barken og Veden 1999 – 2009) på hjemmeside www.seif.no.
Vi vil her bare komme med et kort resymé av de mest sentrale punktene:
Etter hvert som flere og flere ungdommer henvendte seg til SEIF for bistand, så vi konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig alternativ og de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien. De står mellom barken og veden.
På den andre siden, begynte skole, barnevern, saksbehandlere på sosialkontorer og advokater å henvende seg til oss for råd og bistand. Vi så her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Vi innførte en praksis om alltid å gå sammen med de unge til deres første møte med det offentlige for hjelp i en tvangssituasjon, for å unngå at ungdommen skulle bli møtt med svært tilfeldige holdninger til problematikken. Vi opplevde ofte nærmest en vegring mot å involvere seg i en vanskelig sak som for lettvinthets skyld kunne bortforklares som kulturforskjeller. Det er dette vi kalte ”ansvarsanoreksia”.
Totale henvendelser
Disse totale henvendelsene kom fra ungdom med behov for bistand på vidt forskjellige områder, men derunder også henvendelser som dreier seg om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, omskjæring og æresrelatert vold. De siste 7 årene er også henvendelsene angående oppfølging nærmere spesifisert i rapporten ”Veien Videre”. Arbeidsmengden på området oppfølging har økt betydelig de siste årene, og er avgjørende for at de unge skal komme seg videre etter bruddet med familien.
Krise- krisesaker
Det dreier seg her om jenter, gutter og par i ”Romeo og Juliette”- situasjon, både mindreårige og ungdom over 18 år.
I 2010 opplevde vi en nedgang i antall ungdom som henvendte seg i krise- krisesituasjoner. Grunnen til dette er at de kriseboligene rundt om i landet som SEIF og Røde Kors hadde disponert i foregående år, nå var overtatt av Bufdir og IMDIs Kompetanseteam. Informasjon gikk også ut til offentlige instanser med kontakt med de unge at disse skulle henvende seg direkte til Kompetanseteamet for hjelp. Minoritetsrådgiverne på forskjellige videregående skoler rundt om i landet hjalp også i stor grad de unge med denne kontakten.
I en slik situasjon er det overraskende at så mange som 65 ungdommer i krise allikevel valgte å henvende seg til SEIF for bistand. Fratatt kriseapparatet men med et svært velutbygd nettverk både blant Ola og Kari Nordmann og det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis, maktet vi å bistå disse ungdommene, både med krisehjelp og ikke minst med den absolutte nødvendige tette oppfølgingen etter krisen.
2. Målsetninger, målgrupper og metodikk
”Vet dere hvordan det er å leve uten pass i Norge? Passet fra mine foreldres hjemland er gått ut og jeg kan umulig gå til den ambassaden for å få det fornyet. Da finner mine foreldre meg med en gang! Jeg har nytt navn og har bodd på sperret adresse i 2-3 år men det tar et par år til før jeg kan få norsk pass. Det er helt umulig! Jeg kan ikke åpne bankkonto, jeg kan ikke reise med fly i Norge, jeg kan ikke legitimere meg. Vet dere hvordan det er å leve slik?”
Målsetninger, målgrupper og metodikk
Vi vil her bare presisere sentrale punkter:
Målgrupper
Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for annen æresrelatert vold. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene.
Målsetninger
Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, vil vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette vil gi ungdommen et grunnlag til å foreta egne valg, også på sentrale områder, som valg av ektefelle, yrke, hvordan leve sitt eget liv.
Krisehjelp
Oppfølging
Det systematiske oppfølgingsarbeidet har år for år krevd stadig mer resurser, noe som bekrefter det enorme behovet denne gruppen ungdom har for praktisk bistand og voksenkontakt i måneder og år etter bruddet med familien. SEIF er i dag den eneste instansen som bistår ungdommen med denne type systematisk oppfølging over en lengre tidsperiode.
Det offentlige
Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til denne problemstillingen og generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Gjennom oppbygning av ekspertise som vårt arbeid har medført, har vi oppnådd vår tredje målsetting: å bli en kunnskapsbank til de forskjellige instanser som kommer i kontakt med den ungdommen det gjelder. Etter over 10 års arbeid på området, opplever vi resultater. Vi ser en betydelig forbedring på landsbasis når det gjelder kunnskap og forståelse for de unges rettigheter og behov.
Vår brede kontakt med det offentlige hjelpeapparatet på landsbasis - et hjelpeapparat som etter hvert har kunnskap om problematikken eller er åpen for erfaringsoverføring, gjør det mulig for SEIF å bistå de unge på best mulig måte, både i en krisesituasjon og i det videre oppfølgingsarbeidet.
Metodikk
Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, arbeider vi med problemløsninger som innebærer at vi kontakter de instanser som nødvendigvis må inn i bildet, for å gi den bistand de unge har behov for.
I hver enkelt sak, spesielt i de vi definerer som krise- krisesaker, er det ofte nødvendig å involvere 4-5 offentlige instanser for at den unge skal få den bistanden han eller hun har behov for. For å unngå at den unge må gå hele runden fra venterom til venterom, spiller SEIF en viktig rolle ved å følge opp og purre på sakene og få til et tverretatlig samarbeid til de unges beste.
Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjer i samarbeid med den ungdom det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn.
Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet.
3. Gjennomføring av arbeidet i 2010 med statistikker
”Dette klarer jeg ikke lengre! Selv om dere hjalp kjæresten min med et sted å bo og meg til egen bolig, forlanger han at jeg skal være hos han hver eneste dag, hele dagen. Jeg får ikke gå noe sted, han oppfører seg som om han eier meg. Også krever han sex hele tiden… Jeg må bort her fra, dere må hjelpe meg…”
Statistikker over arbeidet med ungdom på Selvhjelp i 2010:
Antall henvendelser:
Totalt antall henvendelser: 2 975
De resterende 750 henvendelsene fordeler seg slik:
Krise- krisesaker:
Derav var:**
Av disse var:
* Oppfølging av de unge på flukt. Se rapporten ”Veien Videre – 2010”
Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2010
Organisering av arbeidet på SEIF – “offentlig ansvarsovertagelse”
I Handlingsplanen mot tvangsekteskap (2008-2011) slås det fast at “myndighetene har et hovedansvar for å bekjempe tvangsekteskap og en overordnet målsetning er å styrke den offentlige forankringen av arbeidet”. Når det gjelder praktisk bistand til de unge på flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold har den offentlige ansvarstagen bestått i å ta over kriseleilighetene fra Røde Kors og SEIF og å etablere et sentralisert hjelpeapparat i de forskjellige bykommunene hvor leilighetene ligger. Dette sentraliserte apparatet samarbeider med de fleste instanser som må bistå den unge (politi, helsevesen, NAV, osv.). I utgangspunktet en god modell for å unngå at den unge måtte oppsøke 4-5 kontorer og gjenta sin historie på hvert eneste sted for å få den nødvendige hjelpen. Men – slettes ikke all ungdom på flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold får anledning til å benytte seg av dette sentraliserte hjelpeapparatet. Det er reservert kun for de ungdommene som bor i de offentlige leilighetene og kun i den begrensede botiden på 3-6 måneder. Etter denne botiden er de henvist til det ordinære hjelpeapparatet som de måtte sokne til på sitt nye bosted. Og alle de andre, de som ikke fikk plass i de offentlige leilighetene eller kunne benytte seg av tilbudet av diverse grunner, det være seg utdanning, jobb, sikkerhet, m.m., kan i det hele tatt ikke benytte seg av dette sentraliserte apparatet, selv om de bor i samme by. Dersom de skulle henvende seg til dette opprettede apparatet, blir de henvist til å finne fram til de enkelte instanser på egenhånd.
I løpet av våren/sommeren ble de kriseleilighetene rundt om i landet som SEIF og Røde Kors hittil hadde disponert, tatt over av Bufdir og skulle nå disponeres av IMDIs Kompetanseteam. Kompetanseteamet var lite tilgjengelig over telefon i kontortiden og helt incomunicado etter kl. 16.00. Vi fikk beskjed fra Kompetanseteamet om å sende de unge i krise til krisesenter i første omgang, til Kompetanseteamet hadde fått vurdert deres søknad om tilgang til en av leilighetene. Et ofte ubrukelig råd, tatt i betraktning at krisesentra for menn ennå var i etableringsfasen i 2010, med kun en håndfull opprettede tilbud på landsbasis, og tatt i betraktning at det ennå ikke per i dag er opprettet krisesentra for par. Allerede i mai 2010 henvendte vi oss skriftlig til BLD, hvor vi skisserte den prekære situasjonen for ungdom i krise- krise og ba om en løsning. Først i midten av november mottok vi endelig en bekreftelse på at vi i helt spesielle tilfeller kunne benytte oss av hotell med refusjon av kostnadene fra departementet. Avtalen var gyldig fram til 31.12.10, juleferien stod for døra og vi benyttet oss aldri av tiltaket.
Det faktum at kriseleilighetene ikke lenger fungerte som sådan og med et byråkrati som ikke fungerte, opplevde vi på SEIF en dramatisk vanskeliggjøring av vårt arbeid blant de unge i krise- krise. Jenter, gutter og par henvendte seg til SEIF i akutt krise med medbragt bagasje og en eller to familier på full leting etter sine sønner og døtre. Dersom vi var heldige nok å få kontakt med Kompetanseteamet, ble vi henvist til å sende de unge til krisesenter. Dreide det seg om gutter og par, opplevde vi ved vårt Oslo kontor at de ble henvist til sosial vakttjeneste, for i beste fall å få en hospitsplass – et særdeles uegnet tilbud for livredd sårbar ungdom! Da vi tok kontakt med sosial vakttjeneste for å informere oss om det var opprettet et tilbud der for ungdom i krise, ble de direkte indignert. Deres rutiner var å henvise ungdom i krise til SEIF og Røde Kors, som både disponerte kriseleiligheter og kunnskap på området, var svaret. De understreket at sosial vakttjeneste neppe var et egnet sted å henvende seg for ungdom i denne type krise.
Da vi i 1999 påbegynte et systematisk arbeid blant ungdom berørt av problematikken tvangsekteskap, var kriseleilighetene ennå ikke opprettet. I 3-4 år bistod vi de unge på flukt ved å benytte oss av kriseboliger stilt til rådighet av “Ola og Kari Nordmann” – engasjerte mennesker som kontaktet SEIF for å hjelpe til i dette viktige arbeidet. Det kunne da dreie seg om et par titalls ungdommer hvert år og nettverket av private kriseboliger dekket det forholdsvis lave behovet. Etter hvert som antall ungdom på flukt fra tvangsekteskap steg dramatisk, fikk vi endelig gjennomslag for opprettelsen av kriseleilighetene, finansiert av det offentlige. Dermed falt også det private nettverket etter hvert bort. Ved opprettelsen av det offentlige apparatet i 2010, opplevde vi på SEIF at arbeidet blant ungdom i krise- krise ble satt et 10-år tilbake. De unge stod ikke lenger i fokus. Det var blitt bygd opp et ganske utilgjengelig byråkrati som de unge måtte tilpasse seg, søke om plass og ta det som ble tilbudt. Take it or leave it.
I 2010 var det hele 65 ungdommer, derav 5 gutter og 18 par som henvendte seg til SEIF for bistand til å bryte ut av en situasjon med tvang og vold. Til tross for den prekære situasjonen som hadde oppstått ved det “offentliges ansvarsovertagelse”, maktet vi å hjelpe de unge, og da hovedsakelig igjen med tilbud fra engasjerte mennesker om private kriseboliger.
Våre kontorer, og da spesielt SEIF Oslo, Trondheim, Bergen, og Stavanger, har brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge i 2010, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og spesielt ved oppfølgning av de unge. Arbeidet har krevd unødvendig mye ressurser, på grunn av den vanskelige arbeidssituasjonen.
Erfaringer med tilbudet til de unge i offentlig regi
Vi opplevde at det offentlige tilbudet som ble ferdigstilt i 2010 til de unge på flukt fra tvangsekteskap altfor snevert. Tilbudet kunne ikke benyttes av en ungdom som IMDIs Kompetanseteam ikke hadde ledig leilighet til, selv om SEIF fant trygt bosted til den unge i samme by. En rekke ungdommer kunne heller ikke av sikkerhetsmessige grunner eller på grunn av studier flytte til en av de bykommunene hvor leilighetene ligger. SEIF måtte da bistå med å finne trygt bosted andre steder i landet, og i disse tilfellene har SEIF, som i foregående år, mobilisert det lokale hjelpeapparatet og instanser slik at den unge fikk den bistand han eller hun hadde behov for i sin nye tilværelse, på sperret adresse og med de nødvendige sikkerhetstiltakene.
Bistand i enkeltsaker
I 2010 utgjorde henvendelsene fra gutter alene eller i et parforhold 37% av alle krisesakene. Tradisjonen med arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang kan ramme gutter like hardt som jenter.
Mindreårige
Vi ser ikke bort fra at det kan mangle kompetanse i barnevernet rundt om i landet, hvor de ennå kanskje ikke har hatt en konkret sak med ungdom på flukt fra tvang og vold. Men når vi nå samarbeider med et barnevernkontor i deres første sak, virker det som om de ikke lenger er så redd for å gå inn i saken og gjøre jobben sin. Vi kan også informere dem om at det er presedens i fylkesnemndene rundt om i landet, som har gitt barnevernet medhold i vedtak om omsorgsovertakelse i hver eneste sak som SEIF har vært involvert i.
I 2010 var de mindreårige i krise- krise i alderen 13-18 år.
LHBT – ”Likeverd”
I 2010 bistod vi 1 lhbt i en krise- krisesituasjon, mens vi fulgte opp 5 andre.
Nok en gruppe lhbt som henvendte seg til SEIF i stadig større antall, var asylsøkere fra land hvor homofili er forbudt ved lov og/eller sanksjonene fra samfunnet er så alvorlige at liv og helse står i fare for de det gjelder.
I 2008 påbegynte vi prosjektet ”Likeverd”, med økonomisk støtte fra BLD. Antall henvendelser fra lhbt har økt betydelig, og i rapporten ”Likeverd” 2010 blir vårt arbeid blant lhbt utdypet.
Ungdommens møte med det offentlige
I 2010 fortsatte vi arbeidet med reiser rundt om i landet for å møte de unge og det lokale hjelpeapparatet, oftest barnevernstjenesten, etter henvendelser både fra de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Det dreier seg her om både byer og mindre kommuner hvor problematikken ennå ikke er godt kjent.
SEIF – en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet
Videre opplevde vi at det offentlige hjelpeapparatet, andre frivillige organisasjoner og ungdommen selv henvendte seg til SEIF for bistand og oppfølgning i enkeltsaker. Etterspørselen her er betydelig, da SEIF er den eneste aktøren som tilbyr oppfølging av de unge etter brudd med familien og så lenge den unge har behov for det.
Nordisk samarbeid
Sammen med våre nordiske kontakter, søkte SEIF om midler fra EU til prosjektet “Between honor and shame”. Prosjektet går ut på å kartlegge arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold i Norge, Danmark, Finland og Sverige og samle erfaringene for å etablere en “best practice” på området. I desember 2010 mottok vi bevilgningene til det 2-årige prosjektet.
Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd
I samarbeid med barnevern, kommuneadvokater og de unges bistandsadvokater, bistod vi i forberedelsene av saker om omsorgsovertagelse til behandling i fylkesnemnd, hvor vi også vitnet i den enkelte sak. I løpet av 2010 dreide det seg her om 3 fylkesnemndsaker rundt om i landet. I alle sakene ble barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse opprettholdt av fylkesnemndene.
Media
Gjenforening etter brudd
Oppfølgning
Tallmaterialet fra 2010 i rapporten “Veien videre” vil vise nok en økning av antall henvendelser sammenlignet med året før. Behovet blant de unge for oppfølging i flere år etter bruddet med familien er betydelig og helt avgjørende for at de unge skal komme seg videre i livet.
Forskjellige problemstillinger
Ekte kjærlighet eller håp om oppholdstillatelse?
På den ene siden, informerte vi ”Romeo” om at kjærlighetsforhold, giftemål eller felles barn ikke førte til oppholdstillatelse så lenge jenta var under 23 år og ikke kunne innfri underholdskravet. På den andre siden, hadde vi lange samtaler med ”Juliette”, hvor vi gjorde henne oppmerksom på farene ved et slikt forhold og ba henne ta seg tid til å finne ut om det dreide seg om ekte kjærlighet eller en lykkejeger. I et par tilfeller opplevde vi at ”Romeo”, da han innså at oppholdstillatelsen ikke kunne oppnås gjennom sin ”Juliette”, øyeblikkelig mistet interessen for jenta.
Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang - problemstillinger
Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland. Nå nærmet den unge seg 18 år, tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen.
Viktige gjennomslag
På enkelte konkrete områder har vi oppnådd gjennomslag som har store konsekvenser for de unge det gjelder. Dette har vi oppnådd ved å få problemstillingene belyst offentlig gjennom media og ved direkte henvendelser til fagdepartementer eller folkevalgte på Stortinget. Vi vil her nevne noen:
Da vet vi på SEIF at den ungdommen vi jobber blant er i ferd med å ta skjeen i egne hender!
4. Videre arbeid mot tvangsekteskap og æresrelatert vold
”Hva mener dere egentlig? Kan dere virkelig ikke hjelpe oss med et sted å bo… familiene er på leting etter oss og vi må bort til et trygt sted nå i kveld. Hva mener de folka dere snakket med i telefonen, at vi skulle gå til sosial vakttjeneste å få hospitsplass?.. det er altfor farlig, de vil finne oss..”
Det videre arbeidet – de store utfordringene
Handlingsplanen mot tvangsekteskap 2008-2011
Vi har i denne rapporten gått inn på noen av de problemstillingene SEIF har blitt konfrontert med etter hvert som tiltakene i Handlingsplanen mot tvangsekteskap 2009-2011 er blitt igangsatt. Denne handlingsplanen utgår i inneværende år og vi vet i skrivende stund ikke om en ny handlingsplan vil bli utarbeidet og hvilke tiltak den eventuelt vil inneholde. Det hefter derfor stor usikkerhet til hvordan SEIFs arbeid med de unge vil utarte, hvordan det offentlige tilbudet til de unge vil være i framtiden og hvilket samarbeid som eventuelt etableres mellom offentlige og frivillige organisasjoner når det gjelder akutt bistand til unge på flukt og den videre årelange oppfølgingen det er behov for.
Arbeid og utfordringer inntil videre
Offentlige instanser
Opinionen
SEIF i sitt arbeid blant ungdom opererer med begrepet arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang og æresrelatert vold. Dette for å fange opp og ta på alvor alle de forskjellige grader av fysisk og psykisk press de unge kan bli utsatt for av sin familie for å innfri familiens krav og forventninger når det gjelder valg av ektefelle og framtid. Med denne vide definisjonen blir det opp til de unge selv å definere om de er blitt utsatt for tvang. Med dette settes også fokus på den volden de unge ofte er utsatt for som en del av oppdragelsen til lydighet og dydighet i forkant av et arrangert ekteskap. Begrepet innbefatter også de voldelige represaliene de kan bli utsatt for etter å ha brutt ut av tvangssituasjonen.
Ad ungdom
Vi vil også fortsette arbeidet med bistand til homofil ungdom fra miljøer hvor homofili ikke er akseptert.
I vårt videre arbeid med ungdommen vil vi måtte forholde oss til det sentrale byråkratiet bestående av IMDIs Kompetanseteam som nå disponerer leilighetene, på den ene siden. Dersom den unge det gjelder skulle få plass eller passe inn i det offentlige opprettede apparatet, vil vi også måtte forholde oss til det sentraliserte hjelpeapparatet opprettet i de større bykommunene. Dette spesielt med henblikk på at de unge kun får oppfølging av dette apparatet i den korte perioden de bor i leilighetene (3-6 mnd.). Skal den unge komme videre i livet, er det ofte behov for videre oppfølging i måneder og år.
Vi har allerede opplevd at det ikke har vært ledige leiligheter for ungdom i krise- krisesituasjoner, og disse ungdommene har dermed ikke fått noe tilbud om bistand fra det opprettede offentlige hjelpeapparatet. Det samme gjelder ungdom som av sikkerhetsmessige grunner eller på grunn av studier, arbeid o.l. ikke har kunnet benytte seg av de offentlige leilighetene.
Arbeidet med denne ungdommen vil representere store utfordringer for SEIF. I den første akutte krisen, vil vi måtte støtte oss til “Ola og Kari Nordmann” som kommer med tilbud om trygge kriseboliger. Videre blir det opp til SEIF, sammen med de unge, å kontakte alle de offentlige instansene som må inn i bilde for at den unge skal få den hjelpen de trenger. Så må vi bistå de unge med å finne et trygt, mer permanent bosted et eller annet sted i landet og samarbeide med advokat, politi, m.m. for å iverksette alle de nødvendige sikkerhetstiltakene. Dette er et arbeid vi har vel 10-års erfaring og oppbygd kompetanse til å utføre, men som nå er vanskeliggjort ved at vi er fratatt det kriseapparatet vi før disponerte.
Vi har allerede møtt nok en oppfordring som vi må ta høyde for også i det videre arbeidet: ungdom som vi henviste til det offentlige opprettede apparatet og som fikk plass der, men som oppsøker SEIF igjen etter forholdsvis kort tid med behov for akutt hjelp nok en gang. Dette kan skyldes at de allikevel ikke passet inn i det offentlige apparatet eller at de ikke hadde “oppført seg” som de burde. Eller at de ganske enkelt var blitt sittende på et krisesenter i ukesvis, uten å få noe praktisk hjelp eller bli plassert i offentlig leilighet som de var blitt gitt inntrykk av at de skulle få. I disse tilfellene vil SEIF måtte begynne helt på nytt igjen med akutt krisehjelp og da med en ungdom som er et hakk mer fortvilt og nedkjørt enn da vi traff dem første gang.
Ad offentlige instanser
I det videre arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold er det helt sentralt at det etableres et nært samarbeid mellom de offentlige instanser og de frivillige organisasjonene som arbeider på området. Dette har vi drøftet i møter med BLD og håper at det blir lagt vekt på et slikt samarbeid i de videre handlingsplanene. Bare slik kan man sikre den nødvendige tilgjengeligheten og fleksibiliteten som er avgjørende for at de unge med behov for bistand blir skikkelig ivaretatt.
Vi vil fortsatt i 2011 gå med hver enkelt ungdom til deres første møte med det offentlige hjelpeapparatet, både med de som får plass i det offentlige prosjektet og ikke minst med alle de som faller utenfor. Når det gjelder samarbeidet med IMDIs Kompetanseteam, håper vi på en bedre informasjonsflyt med hensyn til deres leiligheter. Dersom den unge må bryte med familien og flytte til ny landsdel, ønsker de unge også å drøfte mulige alternativer om hvor de kan flytte og hvor viktig det er av sikkerhetsmessige grunner. Til tross for alle sikkerhetsmessige hensyn i en krisesituasjon, ønsker ikke de unge å få følelsen av å miste all råderett over eget liv – de må ikke få følelsen av at alle beslutningene blir tatt over hodet på dem og at de blir sendt som pakkepost til ukjent sted. For å kunne bistå de unge på en verdig måte, må vi her i utgangspunktet kunne få opplysninger fra IMDIs Kompetanseteam om hvor det finnes ledige leiligheter eller om når en leilighet på de forskjellige stedene blir ledig. Etter at den unge har fått plass i en leilighet i en by hvor SEIF har kontor, er det viktig at det opprettes et samarbeid mellom det kommunale prosjektet og SEIF, dette spesielt med henblikk på den oppfølgingen de unge har behov for etter flytting fra den offentlige leiligheten.
Når det gjelder de unge som ikke får plass eller kan nyttiggjøre seg av det offentlige prosjektet, vil SEIF videre framover bistå de unge med all praktisk hjelp i krisesituasjon og med videre oppfølging. Dette innebærer, som i foregående år, et nært samarbeid med alle de offentlige instanser som må inn i bildet for at den unge skal få den nødvendige hjelpen (NAV, skole, advokat, politi, helsevesen, trygt bosted, m.m.). Vi har drøftet problemet med kriseboliger med BLD og håper at det vil komme til en løsning ved at noen kriseleiligheter igjen blir stilt til disposisjon for Røde Kors og SEIF.
Vi vil i 2011 fortsatt avsette ressurser for å råde, veilede og gi praktisk bistand til offentlige instanser som kontakter oss for hjelp i enkeltsaker. Vi vil også fortsette å reise til de stedene hvor det offentlige hjelpeapparatet ikke har nok kunnskap om problematikken tvangsekteskap, både for å møte med den unge det gjelder og det lokale hjelpeapparatet, for informasjon, råd og veiledning. Det kan dreie seg om konkret informasjon om kultur og tradisjoner i de respektive samfunn hvor familien til den enkelte ungdom kommer fra, og det dreier seg her om en lang rekke land og grupperinger innenfor disse landene. Organisasjoner som jobber på grasrota i direkte kontakt med ungdom fra alle disse samfunnene, opparbeider etter hvert denne vidtstrekkende kunnskapen, og denne kunnskapen er svært etterspurt i det offentlige.
Ad opinionen
Opp gjennom årene, har flere av de unge som har fått hjelp med problematikken tvangsekteskap og æresrelatert vold stått fram i media og fortalt sine historier. De har gjort det anonymt for ikke å provosere sin familie og sitt miljø ytterligere. Men fremdeles hersket tausheten i de fleste miljøene, blant ungdom som ennå ikke hadde måttet ta slike drastiske beslutninger som å bryte med familien. De siste par-tre årene er tausheten brutt. Flere og flere ungdommer står nå fram i media, med navn og bilde og uttaler seg friskt mot autoritære tradisjoner, moral- og klespoliti, misbruk av religioner for å kontrollere kvinner og barn, m.m.
SEIF har hele veien satset på ungdommen og på deres premisser. Vi har gjentatt og gjentatt at det er de unge selv som må tilkjempe seg sine basiske rettigheter som valg av levesett, ektefelle eller ikke ektefelle og frihet til egne valg. Et stort steg på denne veien er å våge å stå fram med egne meninger og tale urett og ukultur midt i mot. Det er dette vi nå ser skjer.
Oppfølging
I de bykommunene hvor Bufdir/IMDIs Kompetanseteam har overtatt leilighetene, er det også opprettet prosjekter for oppfølging av de unge i botiden på 3-6 måneder. Dette er et nødvendig tiltak, men utilstrekkelig. De færreste ungdommene har etter så kort tid fått fast grunn under føttene og har behov for oppfølging i flere år framover. I tillegg til at SEIF har fått ansvaret for oppfølging i én av bykommunene, vil vi fortsette å være der, rundt om i landet, for enhver ungdom med behov for praktisk hjelp, noen å spørre til råds, noen som tar seg god tid til å snakke med dem, noen som kan bistå dem på veien videre.
SEIF, med sine avdelingskontorer rundt om i landet utgjør en trygg base hvor de unge kan henvende seg for råd og bistand på de fleste områder, eller for å snakke med noen de har tillit til. Dersom de unge bor på steder hvor SEIF ikke har kontor, holder vi kontakten per telefon eller ved besøk. Vi holder også nær kontakt og et utstrakt samarbeid med de offentlige instansene som har kontakt med de unge (NAV, helsetjeneste, skole, osv.). Det dreier seg om et landsdekkende arbeid med en helt annen geografisk utstrekning enn den oppfølgingen de unge får fra det offentlige, mens de bor i de offentlige leilighetene. Det er et arbeid som krever fleksibilitet og et stort engasjement av medarbeiderne på SEIF og det forutsetter et dypt tillitsforhold til de unge. Vi har grunn til å tro at vår tette oppfølging er årsaken til at så få av de unge gir opp og drar tilbake til familien etter å ha brutt ut.
Vi ser det som svært viktig at det blir inngått et samarbeid mellom SEIF og prosjektene i de enkelte bykommunene for oppfølging av de unge, både mens de bor i de offentlige leilighetene og spesielt etter at de flytter ut. Et systematisk samarbeid mellom det offentlige og frivillige organisasjoner med spisskompetanse på området blir avgjørende for at de unge skal komme seg videre etter brudd med familien. Vi ser i dag med bekymring på mangel på kunnskap i det offentlige når det gjelder oppfølgingen av de unge.
Vårt arbeid med oppfølging av de unge blir utdypet i rapporten ”Veien Videre – oppfølging” 2010. Vi vil fortsette oppfølgingsarbeidet for fullt i 2011.
Et effektivt barnevern over landegrensene
Dette tiltaket har vi understreket nødvendigheten av i alle våre foregående årsrapporter, uten å oppnå at det blir satt på dagsorden hos de respektive myndigheter. Vi henstiller nok en gang at det blir foretatt seg noe på området.
Ad samarbeidspartnere
Når det gjelder erfaringsoverføring/seminarvirksomhet, samarbeider vi med en lang rekke offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner, og blir bedt om å innlede på seminarer og møter rundt om i landet. Vi vil også videre framover avsette ressurser til dette arbeidet.
Nordisk samarbeid
Spesielle utfordringer i det videre arbeidet
Til slutt et lite hjertesukk: De sentraliserte prosjektene rundt om i bykommuner er blitt et snevert, nærmest lukket system, hvor etter hvert opparbeidet kunnskap og erfaring ikke nødvendigvis blir overført til det ordinære hjelpeapparatet i andre bydeler eller til andre steder rundt om i landet. Prosjektet mangler tilgjengelighet og fleksibilitet og hvor den unge må tilpasse seg systemet, ikke omvendt.
Men mest av alt, skulle man kunne forvente at en frisk offentlig satsning, både økonomisk og ansvarsmessig ville resultere i lik behandling av alle unge på flukt fra vold og tvang. I stedet er det blitt et lite prosjekt med spesielt interesserte for de få spesielt utvalgte. Vi kan bare håpe på nye handlingsplaner hvor de unge igjen står i sentrum og som inkluderer alle. I slike nye handlingsplaner stiller gjerne SEIF til dugnad!
SEIF, mai 2011.
1999: 206 henvendelser
2000: 639 henvendelser
2001: 644 henvendelser
2002: 956 henvendelser
2003: 1316 henvendelser
2004: 1410 henvendelser
2005: 1300 henvendelser
2006: 1637 henvendelser
2007: 1963 henvendelser
2008: 2352 henvendelser
2009: 2671 henvendelser
2010: 2975 henvendelser
2002: 45 ungdom i krise
2003: 57 ungdom i krise
2004: 75 ungdom i krise
2005: 79 ungdom i krise
2006: 86 ungdom i krise
2007: 101 ungdom i krise
2008: 105 ungdom i krise
2009: 99 ungdom i krise
2010: 65 ungdom i krise
Jente, 17 år plassert i fosterhjem av barnevernet.
Hovedmålgruppen er enhver ungdom, som trenger bistand og råd/veiledning på vidt forskjellige områder og spesielt angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang og æresrelatert vold, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver.
Når det gjelder de unge:
SEIF skal være et lavterskeltilbud, lett tilgjengelig for de unge i en krisesituasjon. Den unge skal bli møtt med tillit og vi gir oss god tid til lengre samtaler med de unge, hvor vi både informerer om rettigheter og muligheter og hvor vi spør de unge hva de vil. I en slik vanskelig situasjon er det bare de unge selv som kan bestemme hva de vil gjøre med livet sitt.
SEIF har satt seg som mål å kunne tilby tett oppfølging av de unge over lengre tid. I 2004 foretok vi en kartlegging over behovet for oppfølging blant de unge på flukt, og i 2005 påbegynte vi et systematisk oppfølgingsarbeid. Det foreligger en evaluering av dette oppfølgingsarbeidet foretatt av UiO (Ida Nafstad: ”Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse”, 2008), og i rapporten “Veien videre” 2008 kommenterer vi disse funnene.
Vår andre målsetning har vært å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med problemstillingen tvangsekteskap og æresrelatert vold.
Vår arbeidsmetode består av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak, i samarbeid med den ungdommen som henvender seg til oss.
Juliette 20 år.
Oslo: 1042
Kristiansand: 85
Ålesund: 25
Trondheim : 381
Bergen: 841
Stavanger: 601
Derav gjaldt oppfølging:* 2 225
Ang. tvangsekteskap/æresrelatert vold: 268
Annen bistand (bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m.) 295
Kontakt med org, off. instanser, politikere, presse, foredrag, etc.
om tvangsekteskap: 187
Antall ungdom: 65
Gutter alene: 5
Par: 18
Jenter alene: 23
Lhbt: 1
Mindreårige: 9
Nasjonaliteter: 17
** Ungdom her er gutter og jenter opptil 26 år.
Finne krykke over internett
”Romeo og Juliette” på flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold.
Som i foregående år, vil SEIF arbeid mot hovedsakelig 3 målgrupper:
Ungdom