"På flukt fra tvangsekteskap – hvordan har det gått med de unge?"
UTARBEIDET AV: KNUT PAPENDORF OG MARIUS FURULUND
VEIEN VIDERE 2003
2. Metode og utvalg – av Knut Papendorf
Hjelpen
Sikkerhet
Situasjonen nå
Oppfølgningen
4. SEIF – Tilleggserfaringer og forslag til tiltak
Prosjektet ”Veien Videre” er gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og Familiedepartementet.
I 1996-97 begynte de første ungdommene å henvende seg til SEIF med behov for bistand på områdene arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring. De kom fra familier med bakgrunn fra fire kontinenter, med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. Gjennom direkte kontakt med disse ungdommene, begynte vi å se konturene av et stadig økende problem blant barn og ungdom av første generasjons innvandrere. Omtale av problematikken tvangsekteskap i massemedia og interpellasjonsdebatt på Stortinget førte til regjeringens utarbeidelse av en handlingsplan mot tvangsekteskap, som ble utgitt av Barne- og familiedepartementet i 1998.
I 1999 påbegynte SEIF prosjektet ”Mellom barken og veden”, arbeid med problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. SEIF mottok allerede en rekke henvendelser fra barn og ungdom av første generasjons innvandrere. Henvendelsene kunne gjelde bistand i forbindelse med skoleplass, bolig, stipend/lån, o.l. Nå begynte ungdommen i stadig økende antall å henvende seg med alvorlige problemer relatert til familiens planer om ekteskap mot ungdommenes vilje. Ungdommen som kom til SEIF befant seg ofte i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller nært forestående. Arbeidet ble å bistå disse ungdommene med praktisk hjelp, ut fra deres egne ønsker og premisser .SEIF lyttet til dem, tok dem på alvor, og forklarte dem hvilke muligheter og hjelp de kunne regne med.
SEIF ble etter hvert stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvendte seg til, krisetilfeller der det var nødvendig med spesielle hjelpetiltak. Det kunne dreie seg om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsatte seg familiens vilje. Alvoret i disse krise-krisesakene medførte at det var nødvendig for ungdommene å flytte til nytt bosted, skifte identitet, bo på sperret adresse og det ble gjennomført en rekke sikkerhetstiltak for å sikre at den unge ikke ble funnet av familien.
Gjennom arbeidet med prosjektet ”Mellom barken og veden” fikk SEIF etter hvert kontakt med et betydelig antall ungdommer med behov for råd og hjelp på området tvangsekteskap. I perioden 1999-2001 mottok SEIF ca 15 henvendelser per år, av det som ble definert som krise-krisesaker. Det store ”rushet” av ungdom i krise kom imidlertid etter Fadime-drapet i Sverige i januar 2002. Dette tragiske drapet utløste en rekke reaksjoner og gjorde at det ble rettet sterkere fokus på problematikken tvangsekteskap også her i Norge. På den ene siden, ble flere unge informert om at det var hjelp å få og hvor de kunne henvende seg for å få denne hjelpen. På den andre siden, ble de unge klar over at de drapstruslene de allerede hadde mottatt fra familien, kunne blitt gjort alvor av. I 2002 mottok SEIF 45 henvendelser fra jenter, gutter og ”Romeo og Juliette”-par i krise-krisesituasjoner - en tredobling fra årene før. Særlig komplisert ble det med ”Romeo og Juliette”-par, som ofte måtte flykte, ikke fra én, men fra to storfamilier, som iherdig forsøkte å oppspore de unge. I ettertid har SEIF blitt informerte om bevæpnet jakt fra familienes side. Denne pågangen fra unge i krise-krisesituasjoner krevde et betydelig nettverk på landsbasis, for å bistå med trygge kriseboliger, ny skole, nytt arbeid og alle nødvendige sikkerhetstiltak for å avverge tragedier.
Pågangen fra ungdom i krisesituasjoner har ikke gitt seg i 2003, snarere tvert i mot. I perioden januar- juni 2003, har SEIF hatt ca. 40 saker der det har vært behov for direkte bistand i meget alvorlige krisesituasjoner. SEIF ser nå også hvordan ungdommen selv er kommet på barrikadene med konkrete ønsker om hva de vil med sine egne liv.
Arbeidet mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og direkte hjelp til ungdom som befinner seg i en krise-krisesituasjon når de motsetter seg familiens vilje, må sees som et pionerarbeid i Norge. Den utviklingen vi har skissert ovenfor, indikerer at vi står ovenfor et ungdomsopprør av betydelige dimensjoner, og hvor ungdommen foretar egne valg og beslutninger som har stor betydning for deres liv og fremtid. SEIF mener det er betimelig å vurdere dette flerårige arbeidet, og se litt på veien videre. Vi ønsket å finne ut hvordan det går med ungdommen etter brudd med familien. Vi ønsket å snakke med dem å høre hvordan de har det på det nye bostedet og få et godt innblikk i deres nye livssituasjon. Samtidig ønsket vi tilbakemeldinger fra ungdommen selv på hvordan de vurderer den hjelpen de har fått, både fra organisasjoner som SEIF og offentlige etater. Det er betimelig å spørre om den bistand og støtte ungdommen i krise har fått, dekker deres behov, og hva som kan gjøres bedre. Det er betimelig å vurdere veien videre.
SEIF ønsket en vurdering av dette arbeidet ledet av eksterne ressurser, og kontaktet i den forbindelse universitetslektor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO, Knut Papendorf , som sa seg villig til å lede arbeidet i prosjektet ”Veien Videre”. Mellomfagstudent ved UiO, Marius Furulund, påtok seg arbeidet med å intervjue de unge og utarbeide rapporten i samarbeid med Papendorf.
Siden dette arbeidet er pionerarbeid, har vi ikke hatt tilgang til andre informanter enn de ungdommene vi selv har hjulpet på et eller annet tidspunkt. Utvalget i denne rapporten består derfor av 13 dybdeintervjuer med ungdom, gutter, jenter og par i en ”Romeo og Juliette”-situasjon, som i løpet av perioden 1999-2002 har vært i en krise-krisesituasjon og måttet bryte med familien. Alderen på informantene varier fra 14 til 25 år, det er 10 jenter og 3 gutter, hvorav to gutter og to jenter er par i en ”Romeo og Juliette”-situasjon. Informantene har familiebakgrunn fra 6 forskjellige land fra 3 verdensdeler, Asia, Afrika og Europa, deriblant en ”Romeo” med etnisk norsk bakgrunn. 10 av informantene henvendte seg til SEIF og fikk bistand i hele prosessen med å bryte ut av krisesituasjonen, mens 3 av informantene hadde brutt ut av tvangen før de viste hvor det var hjelp å få, og hadde slik måttet kjempe alene for å etablere en ny tilværelse etter brudd med familien.
Den metodiske fremgangsmåten var primært orientert mot å finne frem til handlemåter som, for det første, skulle være mest skånsomme i forhold til våre informanter. For det andre, skulle rutinene foran selve intervjuet sikre den enkelte informants mulighet til selv å kunne avgjøre om han/hun ville la seg intervjue.
Datatilsynet ble kontaktet for å formidle våre forskningsplaner. Tilbakemeldingen var at vi ikke behøvde å gjøre mer enn å sende melding i henhold til personopplysningsloven § 31. Dette ble gjort, og kvitteringen for at meldingen var mottatt ble oversendt oss.
I løpet av februar/mars 2003, ble det av en av SEIF’s medarbeidere kontaktet alt i alt 16 mulige informanter, med spørsmål om de kunne tenke seg å bli intervjuet. Av disse svarte 13 med ja. Det ble etter hvert avtalt tid og sted for intervjuet. Før intervjuet begynte, ble informantene forelagt en samtykkeerklæring (se vedlegg) til intervju. Intervjupersonene ble bedt om å lese denne og deretter gi sitt skriftlige samtykke. Ingen av informantene hadde noen innvendinger mot dette. Hovedmengden av intervjuene ble gjennomført i løpet av mars/april 2003, av Marius Furulund engasjert av SEIF. Han benyttet seg av en intervjuguide Intervjuene ble tatt opp på bånd og senere transkribert og analysert av den samme intervjueren. Analysen ble avsluttet i juli 2003.12.10
Utvalget i denne rapporten består med dette av 13 ungdommer, gutter, jenter og par i en ”Romeo og Juliette”-situasjon, som i løpet av perioden 1999-2002 har vært i en tung krisesituasjon og måttet bryte med familien. Utvalget skulle gi et mest mulig representativt bilde vedrørende alder, kjønn, og etnisk bakgrunn av informantene. Dessuten skulle utvalget representere en viss geografisk spredning vedrørende informantenes nåværende bosted.
Alderen på informantene varierer fra 14 til 25 år, det er 10 jenter og 3 gutter, hvorav to gutter og to jenter er par i en ”Romeo og Juliette”-situasjon. Informantene har familiebakgrunn fra 3 verdensdeler, Asia, Afrika og Europa, deriblant en ”Romeo” med etnisk norsk bakgrunn. 10 av informantene henvendte seg til SEIF og fikk bistand i hele prosessen med å bryte ut av krisesituasjonen, mens 3 av informantene hadde brutt ut av tvangen før de viste hvor det var hjelp å få, og hadde slik måttet kjempe alene for å etablere en ny tilværelse etter brudd med familien.
Metodisk har vi i dette prosjektet stått foran et problem som vi hele tiden var klar over og som kan ha medført at SEIF’s omdømme p.g.a. den spesielle intervjusituasjonen er for positivt. På den andre siden, er det på bakgrunn av den ytterst problematiske livssituasjonen SEIF’s informanter befinne seg i, vanskelig å forestille seg en ”normal” forskningssituasjon hvor det kan opereres med eksterne forskere eller evaluatører. Et annet aspekt er at dette prosjektet ikke har sin hovedfokus i å evaluere SEIF’s arbeide. Tvert i mot er det informantenes tidligere og aktuelle livssituasjon, fremtidsplaner og den generelle hjelpesituasjonen ytet av offentlige instanser, andre og SEIF som denne rapporten vil fokusere på.
Knut Papendorf
3. Intervjuene
Tabell 1 - Hvilke instanser er de første de unge henvender seg til om sine problemer?
Skolen er den instansen alle de unge har et forhold til og det er derfor naturlig at denne er første instans for mange. SEIF er første instans for mange av de eldre blant de intervjuede. De har ofte hørt om SEIF via media.
Tabell 2 - Hva opplever de unge som det viktigste å få hjelp til
Hele 6 av de unge fremhever at de først og fremst søkte hjelp til å leve i skul som det viktigste å få hjelp til. 4 av de intervjuede mener at det å få tillit og bli trodd er det viktigste. Andre nevner økonomisk hjelp, hjelp til å ordne praktiske ting og å forbrede bruddet med familien som det viktigste.
Da alle informantene, med unntak av en, levde i skjul, er det derfor lite oppsiktsvekkende at hjelpen til dette rangerer som det viktigste i tabellen. Andelen som ser det som viktigst å få tillitt og å bli trodd viser tydelige at ungdommene har et stort behov for å snakke med noen som tar dem på alvor og forstår deres situasjon.
Hvilke råd vil du gi til andre unge som havner i samme situasjon som deg? ”En kan kanskje gi en klem til foreldrene før en flykter.” – Jente under 18 år.
Informantene anbefaler de unge å henvende seg til noen som virkelig kan hjelpe, og mange trekker her frem SEIF som en organisasjon som gir god hjelp. For å få hjelp er det også viktig at en tør å fortelle historien sin til de som ønsker å bistå.
”Tenk på deg selv og ha tro på at det du gjør er det riktig,” råder informantene, og trekker frem viktigheten av å forstå at det ikke er de som har gjort noe galt, men familien. Selv om det til tider kan være vanskelig, er det viktig å stå opp mot den uretten som blir gjort mot en og si ifra at noe er galt.
”Når du er barn, skal du respektere foreldrene dine, men du skal ikke la deg bli tvangsgiftet. Hvis ingen står opp mot foreldrene, blir det ingen forandring. ” - Gutt over 18 år.
De råder andre unge til å tenke seg godt om før de velger å bryte med familien, da de må være veldig sterk for å tåle de påkjenningene det store savnet av familien medfører. Det er ikke lett å måtte bryte alle bånd med sine nærmeste, samtidig som en må leve med angst for å bli gjenfunnet på et nytt og fremmed sted. Informantene råder til å ta kontakt med psykolog tidlig, slik at de kan få hjelp også før det store savnet melder seg.
De råder videre at det er viktig å være aktiv med å bygge et nytt kontaktnett rundt en selv etter bruddet, slik at en unngår å føle seg ensom og alene. Dersom en ikke har mennesker rundt seg og ting å holde på med, vil savnet av familien forsterkes betraktelig. Det er også viktig å holde avstand fra familien den første tiden og å ha minst mulig kontakt med dem.
Råd til de andre som skal hjelpe de unge
Mange av de unge fremhever hvor viktig det at noen støtter dem, og er på deres side. De unge må oppleve at den en har henvendt seg til for å få hjelp, virkelig ønsker å hjelpe og vil det beste for dem.
For å kunne gi god hjelp, kreves det tilstrekkelige kunnskap og informasjon om problemområdet, slik at hjelperen vet hvilke ting som må gjøres og hvilke faremomenter som er forbundet med å bryte ut av familien. En må være forberedt på å yte umiddelbar hjelp, da de unge ofte henvender seg når krisen er akutt, og trenger øyebikkelige hjelp til å komme seg i trygghet for represalier.
Flere påpeker også betydningen av å følge opp de unge også etter at den første krisehjelpen er gitt, blant annet for å bygge et kontaktnett rundt dem og påse at de ikke er helt alene på et fremmed sted. En bør også bekymre seg for de unges psykiske helse, og hjelpe dem til å komme i kontakt med psykologisk hjelpepersonell for å bearbeide eventuelle sorgreaksjoner i forbindelse med savnet av familien.
For at de unge skal kunne få den hjelpen de trenger, er det viktig at de ulike instansene som kan og vil hjelpe er synlige. De unge må vite at det er hjelp å få, og hvor de kan få denne hjelpen.
HJELPEN FRA SEIF
Tabell 3 - Hvordan kom du i kontakt med SEIF?
4 av de intervjuede kom i kontakt med SEIF via bekjente som visste om organisasjonen. 3 kontaktet SEIF etter oppslag i media. For 3 av dem var det advokaten deres som satte dem i kontakt med SEIF. Offentlige instanser som barnevern, skole og krisesentra henviser også i mange tilfeller til SEIF.
En betydelige del av ungdommene som kommer i kontakt med SEIF, er blitt henvist dit av andre instanser som de først kontaktet for å få hjelp. Dette indikerer at SEIF er kjent for sin spisskompetanse. Ulike instanser henvender seg til SEIF for råd og hjelp når de blir kontaktet av ungdom i en krisesituasjon. SEIFs opptredener i media har også ført til at flere ungdommer har funnet veien til SEIF på egen hånd.
Mottakelsen på SEIF ” Nå møtte vi mennesker som var interessert i å hjelpe deg, og som ikke bare måtte hjelpe deg. Det er en stor forskjell. Det var nesten som om det var stor stas at vi kom til dem.” - gutt over 18 år
Informantene forteller om et godt første møte med SEIF og trekker frem hjelpernes innlevelse, bekymring og arbeidsvilje. For mange ble SEIF det første møtet med noen som virkelig forstod deres problemer og forstod alvoret i situasjonen. Mange føler også at de i SEIF møter noen som deler deres oppfatning om hva som er rett og galt, og som kjemper med dem i kampen mot de tradisjonene som opprettholdes av foreldregenerasjonen.
De unge føler at SEIF også har kunnskap om hva som må gjøres i krisesituasjoner. Dette gjør at de unge føler seg trygge og våger å stole på hjelperne i organisasjonen.
Selv om noen av de unge forteller om et nervøst første møte, der forhåpningene til å få hjelp ikke var store, ble de aller fleste trygge på at SEIF kunne gi dem den hjelpen de trengte i løpet av kort tid. Noen trekker også frem hvordan SEIF setter i gang med å hjelpe med en gang. Ved deres engasjement i de unges situasjon gir SEIF, de unge tro på at de har gjort det rette og at det finnes muligheter for en god fremtid, også uten familien.
Hjelpen hos SEIF ”De ordnet alt. Vi behøvde ikke å følge de rådene de ga, for alt ble ordnet med en gang.” – jente over 18 år..
Informantene kommer til SEIF på ulike stadier. Noen tar kontakt med SEIF allerede før de flykter fra familien, for andre er SEIF den første de kontakter etter at de har brutt med familien, mens atter andre kommer til SEIF etter at har henvendt seg til andre instanser tidligere. I tilfeller der andre instanser har vært inne tidligere, fungerer SEIF som rådgiver og medhjelper for de instansene som allerede var inne i saken. De unge dette gjelder forteller om hvordan SEIF kommer inn i saken deres og får ulike offentlige instanser, i de fleste tilfeller barnevern og sosialkontor, til å se saken i et annet lys og å ta mer hensyn til det de unge forteller. I noen tilfeller forandrer holdningen seg totalt ved de offentlige kontorer, etter kontakten med SEIF.
De unges alder avgjør i stor grad hvilken hjelp SEIF yter direkte. Dersom den unge er under 18 år, er det barnevernet som tar ansvaret for den unge, og ordner da med identitetskifte, ny bolig på trygg adresse og økonomisk bistand. SEIF råder ofte gjennom hele prosessen.
Flere av informantene forteller at de kom til SEIF uvitende om muligheter for identitetskifte, sperret adresse og økonomisk hjelp fra sosialkontoret i en overgangsperiode. SEIF informerte om hvilke muligheter de unge hadde og hvor hjelpen var å finne.
Informantene forteller at SEIF er opptatt av å ivareta deres sikkerhet og at ulike sikkerhetstiltak ble satt i gang rundt dem. Der det ikke allerede er ordnet, og det gjelder som regel de over 18 år som ikke har vært i kontakt med andre instanser tidligere, ordner SEIF, i samarbeid med advokat, identitetskifte og sperret adresse. De unge forklarer også hvordan SEIF hjelper med en ny bolig for dem, enten med vanlige leieboliger eller en av SEIFs egne krisehybler. Mange av jentene forteller at de først ble innlosjert på krisesentra i påvente av at SEIF fant en bolig på trygt sted. For å gjøre deres nye adresse mest mulig skjult, har noen en ordning der all deres post er adressert til SEIF, som så sender den videre til den riktige adressen.
For mange er SEIF også et sted der de kan få råd og psykologisk oppbacking. I SEIF har de unge noen de kan snakke med om problemene sine og få råd om hvordan de kan håndtere dem. Mange forteller at det kjentes godt å endelig finne noen som lyttet, og at de også i ettertid kontakter SEIF dersom det er noe de synes er vanskelig. Mange føler at den støtten og forståelsen de får for hvor vanskelig de har det, er god og viktig for dem.
”Det å bli mer sikker på meg selv har jeg fått fra SEIF.” – jente over 18 år.
”De ga meg bedre samvittighet for det jeg hadde gjort, og fikk meg til å forstå at det ikke var jeg som hadde gjort noe galt.” – jente under 18 år.
De unge trekker også frem at SEIF har gitt råd om hvordan de bør oppføre seg for at deres egen sikkerhet og sikkerhetsopplegget rundt dem skal bli best mulig ivaretatt. Rådene går på hvem en ikke bør snakke med og fortelle sin historie til, hvilke miljøer en ikke bør oppsøke, hva de må gjøre i kontakt med instanser som bank, post, telefonselskap og forsvar, og hvorledes de skal forklare at de har havnet på et nytt bosted uten familie, og med et mer etnisk norsk klingende navn enn det utseende tilsier.
Mange har også fått hjelp til å ordne det økonomiske i en krisesituasjon. SEIF har kontaktet sosialkontor både på gammelt og nytt bosted og ordnet det slik at de som flykter har fått den økonomiske støtten de har behov for. I den farlige situasjonen mange er i da de flykter fra familien, har de problemer med de vanlige rutinene ved sosialkontoret med tanke på oppmøte og innlevering av dokumentasjon. Flere forteller om hvordan sosialkontorene har gjort unntak for dem og laget egne opplegg, etter at SEIF har vært i dialog med de respektive kontorene.
For enkelte av informantene har SEIF ordnet med skoleplass på nytt bosted og alt det praktiske rundt den. Grunnet identitetskifte, oppstår det ofte problemer i forbindelse med gamle karakterutskrifter og vitnemål, og de unge forteller hvordan SEIF her ordnet dette.
Flere av informantene forteller at SEIF har satt dem i kontakt med andre unge som har opplevd mye av det samme som dem selv, og at disse møtene har gitt dem mye i form av at de ikke lenger har følt seg alene med problemene sine.
For andre har SEIF stilt opp som vitner i fylkesnemnd vedrørende barnevernets omsorgsovertakelse av de mindreårige, eller i retten i forbindelse med annullering av ekteskap inngått under tvang. De unge har inntrykk av at SEIFs uttalelser har medvirket til at utfallet av saken ble i deres favør.
I tilfeller der det har vært behov, forteller informantene om at SEIF har tatt kontakt med politi, arbeidsgiver, krisesenter og andre for å informere om hvilke faremomenter som er forbundet med den unges situasjon, og hva som kan gjøres for å bedre sikkerheten. Enkelte ganger er politiet blitt kontaktet for å informere om at de unge er i trygghet, slik at politiet ikke skal assistere foreldrene i jakten på barna sine, eller ta anmeldelser om kidnapping alvorlig.
De unges oppfatning av hjelpen ved SEIF "Jeg har fått hjelp til alt.” – jente over 18 år.
”Vi har fått den hjelpen vi trengte.” – par over 18 år.
Informantene er meget fornøyd med arbeidet SEIF gjør og den hjelpen de har fått av dem. Mange uttrykker også en stor takknemlighet for at SEIF har gitt dem muligheten til å ha et liv, også etter bruddet med familien.
De unge opplever SEIF som engasjert og interessert i å gjøre det beste for dem. Flere forteller hvordan de tidlig oppdaget at menneskene ved SEIF er bekymret for dem, og har derfor ikke problemer med å gi dem full tillit. Tillit er noe de unge opplever at de får fra SEIF, Sammen med tid og forståelse, er tillit noe av det de unge trekker frem som mest positivt ved SEIF.
”SEIF ga meg selvtillit, ba meg tenke på meg selv. De vitnet i fylkesnemnda også, men mest av alt, ga de meg selvtillit.” – Jente under 18 år.
”Du er i et miljø der alle tror på deg.” – gutt over 18 år.
De unge omtaler SEIF som kunnskapsrik og at de virker godt forberedt på å hjelpe unge som må flykte fra familien sin. Den faglige kompetansen og inntrykket de gir av å vite hva som må gjøres, fører til at de unge føler seg i trygge hender når de henvender seg til SEIF. Et lite fåtall forteller at de brukte lengre tid før de våget å åpne seg for SEIF. Disse forteller at det tidligere er andre som har misbrukt deres tillit, og at de av den grunn har problemer med å stole på mennesker.
”Det var akkurat som om de visste at vi skulle komme. Akkurat som om de kjente oss fra før av.” – gutt over 18 år
Som nevnt tidligere, setter informantene stor pris på å få kontakt med noen som ser hvor alvorlig problemene deres er. De forteller at SEIF tar konsekvensene av at de er i en krisesituasjon, og raskt setter i gang de nødvendige tiltak for at de unge skal kunne føle seg trygge og for at deres liv ikke lenger skal være i fare.
Flere som har vært i kontakt med ulike instanser, opplever SEIF som det stedet der en tar seg tid til å lytte til problemene de unge kommer med. De får også korrekte opplysninger om hva som må gjøres og hvor lang tid det vil ta.
”De gjorde det de lovte at de skulle gjøre.” – Jente over 18 år.
” De er ikke bare der i dag, men også neste uke og neste måned.” – gutt over 18 år.
Det er tydelig at mange av de unge opplever en sterk tilhørighet til SEIF og setter stor pris på den kontakten de har hatt og har med SEIF. For mange av de unge er SEIF et sted de henvender seg med alle typer problemer av mer eller mindre alvorlig grad, og de opplever å bli tatt godt i mot og få den hjelpen de ber om. Flere trekker frem at SEIF tar telefoner eller samtaler med ulike instanser, som de selv kvier seg for å ta, og at de opplever det som en stor lettelse å få hjelp til å nå fram i byråkratiet.
Mange av de intervjuede har problemer med å se hva SEIF kunne ha gjort annerledes og omtaler organisasjonen som profesjonell på området. Dette er med på å understreke den tilfredshet de unge føler i forholdet til SEIF.
Men det er allikevel noen områder der de unge mener SEIF kan forbedre seg. Dette gjelder spesielt oppfølging og markedsføring. Den kritikken de fleste av de intervjuede retter mot SEIF, er at organisasjonen er for lite synlig. Den burde være flinkere til å markedsføre seg slik at flere unge fikk vite om hvor de kunne henvende seg for hjelp.
Flere forteller også om hvordan de føler at SEIF har sviktet noe i oppfølgingen, etter at den største krisen er blitt avverget. Flere etterlyser mer kontakt, også i lengre tid etter at de er kommet seg i trygghet. De advarer mot at dersom de unge ikke får psykologisk oppbacking og føler at det ikke er noen som er der for dem, øker faren for at savnet av familien tar overhånd. De unge kan få store psykologiske problemer, eller ta kontakt med familien og sette hele sikkerhetsopplegget i fare.
Mange av de unge snakker om hvor viktig det er å bygge et sosialt nettverk rundt seg i tiden etter bruddet, slik at de har noen de kan få støtte av og snakke med over lengre tid. Flere peker her på at SEIF burde kunne være med på å bygge et slikt nettverk og bidra til at de unge aktiviseres i sitt nye nærmiljø.
Betydningen av psykologisk hjelp og mulighet til å bearbeide sorg og redsel er noe mange etterlyser. De anbefaler SEIF å sette de unge i kontakt med psykolog tidlig i prosessen, slik at andre som søker hjelp kan håndtere problemene bedre enn det de har gjort.
Andre ting som nevnes som forbedringsmuligheter, er at SEIF burde utvide sin informasjonsvirksomhet og bruke mer tid på å lære opp ulike offentlige instanser på de aktuelle problemområdene. Slik blir de offentlige instansene bedre rustet til å kunne oppdage og hjelpe unge med problemer i forbindelse med vold, tvangsekteskap og trusler.
Noen nevner også at SEIF burde være flinkere til å opplyse om at ting også kan gå galt, og ikke alltid fokusere på det positive. Eksempelvis episoder der skuffelsen over at alt ikke gikk knirkefritt allikevel ble vanskelige å takle, da de ikke var skikkelig forberedt på motgangen.
HJELPEN FRA ANDRE INSTANSER
Tabell 4 – Ulike instanser som de unge har vært i kontakt med for å få hjelp
Tabell 4 viser de ulike instansene som de unge har hatt kontakt med for å få hjelp. Barnevern, skole og sosialkontor er de instansene som nesten alle av de intervjuede har hatt en form for kontakt med, i prosessen for å få komme seg ut av krisesituasjonen.
6 av de intervjuede beskriver kontakt med og hjelp fra barnevernet, mens 9 forteller om hjelp fra sosialkontor. Skolen beskrives av 5 av informantene, mens andre NGOer og krisesentre beskrives av en og en av de unge.
Hjelp og kvalitet hos de ulike instansene
”Når en ungdom har flyktet, kan han ikke bli møtt med ”vent til i morgen”. Hjelpen må finnes der og da.” – Gutt over 18 år.
” Den som skal hjelpe, må ta ting alvorlig og gjøre ting fort. Hvis en ungdom sier han har det vondt, så har han det vondt. Det er ikke alle som tør å gråte. Det burde de forstå.” – Jente under 18 år.
BARNEVERN ”Pappa og bror slo meg. Jeg skulle følge religionen, de skulle gifte meg med en fetter. Da jeg var 13 år, holdt jeg ikke ut lenger og kontaktet barnevernet . Barnevernet ville at jeg skulle fortsette å bo hjemme. Da sa jeg at jeg heller ville begå selvmord. Først da skjønte de at det var alvor.” – Jente, under 18 år.
Flere av de yngste informantene kan fortelle at barnvernet har hjulpet med å finne et nytt trygt bosted, i form av beredskaps- eller fosterhjem. Barnevernet har i disse tilfellene, i samarbeid med advokat og SEIF, også ordnet med identitetskifte og sperret adresse.
I de tilfellende der barnevernet har ordnet med et sikkerhetsopplegg rundt den unge, forteller informantene at barnvernet har gitt dem råd om hvordan de bør oppføre seg for å ivareta sikkerheten best mulig. Flere trekker også frem at barnevernet, eller eventuelt beredskaps – og fosterforeldre setter grenser og regler med tanke på å gjøre sitasjonen tryggest mulig for den unge.
Flere av de unge som nå bor i beredskaps- eller fosterhjem, forteller at barnevernet har hjulpet dem med å arrangere trygge møter med venner fra sitt gamle bosted. De unge gir inntrykk av å sette stor pris på disse møtene. De er lyspunkter i tilværelsen, som gjør det lettere for dem å leve med avgjørelsen om å bryte med familien og flytte til nytt bosted.
De som har fått hjelp til å få nytt bosted, er tilfredse med barnevernet og trekker frem at når barnevernet først hadde bestemt seg for å gi dem et trygt sted å bo, skjedde ting veldig raskt. De opplever at barnevernet tilegnet seg god kunnskap om hva som må gjøres for at de skal ha det best mulig, og har ingen problemer med å stole på barnevernet. De mener allikevel at barnevernet kan bli flinkere til å lytte til det den unge mener, og ta mer hensyn til hva den unge ønsker i forbindelse med valg av nytt bosted og beredskaps-/fosterfamilie.
De unge som kom i kontakt med barnevernet lenge før SEIF kom inn i bildet, forteller at de opplevde at barnevernet kunne lytte til deres problemer, men at de ofte ikke forsto alvoret i situasjonen. De unge peker her på barnevernets sterke innsats og ønske om å finne en løsning der den unge kunne leve sammen med familien. Dette ga seg utslag i forsøk på megling mellom foreldre og barn, der de unge forteller at de var målbundet grunnet frykten for hva som ville skje med dem dersom de snakket mot foreldrene. De opplevde at disse meglingene ofte resulterte i at barnvernet fikk et galt inntrykk av situasjon. Barnevernet velger å stole på det foreldrene forteller, og overser den alvorlige situasjonen den unge beskriver.
”Megling er helt håpløst. Alt den unge sier vil slå tilbake på en. Foreldrene vil bare øke presset, alt etter hva den unge forteller i megling.” – jente over 18 år.
Flere av de unge uttrykker en stor skuffelse over at barnevernet har tatt foreldrenes parti. De opplever at barnevernet viste forståelse og sympati og lovet å hjelpe dem når de fortalte hvilke problemer de slet med hjemme. Men når det skulle fattes vedtak, er det foreldrenes versjon av historien som legges til grunn.
”Barnevernet er den store synderen. Det var den instansen som skulle fanget opp problemet og hjulpet oss, men de gjorde ingenting.” – gutt over 18 år.
I kontakten med barnevernet opplevde flere av de unge at barnevernets streben etter å finne en løsning der de ble boende sammen med familien, medførte at barnevernet motarbeidet dem. Situasjon ble enda vanskeligere enn den var før de ba om hjelp. De unge forteller at barnevernets rapportering til, og innkalling av foreldre ofte har medført at presset på den unge ble ytterligere forsterket. Konflikten med foreldrene bygger ofte på foreldrenes redsel for at barnet deres skal bryte med kulturen og ikke følge deres råd. Når de så blir gjort oppmerksomme på at deres barn har vært i kontakt med myndighetene for å søke hjelp til å komme seg ut av den fremtiden foreldrene har staket ut, strammer de grepet ytterligere.
”Tror ikke hun(kjæresten) ville ha blitt tvangsgiftet, hvis vi ikke hadde kontaktet barnvernet om den volden hun ble utsatt for.” - gutt over 18 år.
Enkelte av de unge, som kom i kontakt med barnvernet før de fant fram til SEIF, kan fortelle at barnevernet bidro til å drastisk forverre deres situasjon, og hvor barnevern gjentatte ganger valgte å ikke tro på deres beskrivelse av vold, drapstrusler og planer om tvangsekteskap. De unges fluktforsøk er blitt stoppet av at barnevernet har hentet jenter ved ulike krisesentra og mot deres vilje transportert dem tilbake til den familien de flyktet fra. Det finnes eksempler der barnevernet har henlagt saken, til tross for vedvarende rop om hjelp fra den unge, bare uker før den unge er blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland.
” Barnevernet skulle ringe meg hver dag etter at jeg var blitt sendt hjem. Pappa tok fra meg mobiltelefonen, og barnevernet ringte meg vel et par ganger. Alt jeg fortalte, sa de videre til foreldrene mine, men de fortalte aldri meg hva foreldrene mine sa.” - Jente over 18 år.
”Jeg måtte bare flykte igjen, fordi jeg var blitt tvangsgiftet. Det var så mye vold og trusler. Jeg måtte bare rømme.” – Samme jente som ovenfor.
De unge har inntrykk av at barnevernet i utgangspunktet ønsket å hjelpe dem, men tror at barnevernets vegring for å ta dem ut av familien skyldes frykt for å blande seg inn i familier med en annen kulturell bakgrunn. De unge opplevde at de i stor grad ble behandlet som ”vanlige” barnevernssaker, og at det manglet forståelse for at deres situasjon var meget alvorlig, og at det å bli boende med familien i enkelte tilfeller er forbundet med livsfare.
Flere etterlyser en bedre oppfølgning fra barnevernet, etter at den største faren er avverget. Barnevernet må ta ansvar for å bygge et sosialt nettverk rundt de unge, slik at de kan takle hverdagen som kommer etter bruddet med familien. De må ikke bare konsentrere seg om økonomisk støtte og valg av fosterforeldre.
SOSIALKONTOR
Noen opplever den manglende forståelsen for at de ikke er en vanlig sosialklient som tyngende, og føler at sosialkontorets stadige krav om dokumentasjon og bevis for ulike økonomiske behov, gir dem en ekstra byrde i deres allerede vanskelige situasjon. Flere har kjempet alene mot offentlige instanser i lang tid, og har omsider kunne bryte med familien og finne et trygt bosted. Men så møter de da enda en offentlig instans de må overbevise om at deres historie er sann, for å få den hjelpen de har krav på.
”Vi har opplevd så mye vanskelige, så jeg synes vi kunne slippe å bli dratt i gjennom søla en gang til.” – gutt over 18 år – om behandling ved sosialkontoret.
Det finnes unntak der informantene forteller om sosialkontor som er meget samarbeidsvillige og gir god hjelp i forbindelse med integrering på nytt bosted og til å komme tilbake i arbeid.
Flere opplever også å bli mye bedre tatt hånd om av sitt sosialkontor, etter at SEIF har informert kontoret om hvilken situasjon de er i.
SKOLE ”Jeg sa til rådgiver på skolen min at jeg måtte bort, få skoleplass på et sted langt borte fra foreldrene. Jeg orket ikke mer vold. Hvis jeg skulle studere, måtte jeg konsentrere meg. Hvis jeg lever, må jeg bli til noe, tørre å si min mening til verden. Rådgiver hjalp meg med ny skoleplass.” – Jente over 18 år.
Flere forteller om lærere, rådgivere og miljøterapeuter som virkelig gir av seg selv for å hjelpe den unge. De åpner hjemmene sine for den unge, ordner praktiske ting, assisterer med flytting til nytt bosted og følger opp i forhold til de ulike instansene som hjelper den unge videre. Flere av informantene trekker også frem hvordan representanter fra skolen har vært viktige samtalepartnere og rådgivere som de har kunnet henvende seg til, dersom de har hatt det vanskelig.
Andre opplever at representanter for skolen trekker seg unna og ønsker å ha minst mulig med saken å gjøre, når de innser omfanget av problemene og hvilket alvor som er forbundet med dem. De unge mener dette i stor grad skyldes manglende kunnskap om slike problemer og redselen for å blande seg inn i konflikter i familier med en annen kultur.
Ettersom mange av de unge ser representanter fra skolen som noen som det er naturlig og lett å henvende seg til, oppfordrer de skolene til å skaffe seg mer informasjon og kunnskap om problemområdet tvangsekteskap. Flere anbefaler også skolene å være mer pågående i forsøkene på å avdekke problemer hos eleven, og at de ikke må være redde for å blande seg.
ANDRE NGO’ER Et par og en mindreårig jente av de unge forteller at de henvendte seg dit uten å få hjelp, da organisasjonene avviste problemene som ikke alvorlige nok. Noen av dem som opplever at barnevernet mangler forståelse av alvoret i saken, forteller at barnevernet rådførte seg med disse organisasjonene, som støttet barnevernet i at faren ikke var så stor som det de unge ga uttrykk for.
Andre forteller at de ble lyttet til og at organisasjonen satt i gang en hjelpeprosess. Men mangel på kunnskap om alvoret i situasjonen og hva som må gjøres i slike situasjoner, medførte at veldig lite ble gjort. I kontakt med ulike instanser, opplever de unge at organisasjonene for lett gir opp, og ikke står på for de unge slik de har behov for.
De unge påpeker at organisasjonene med sin håndtering av problemene tydelig viser at de ikke har tilstrekkelig kunnskap om problemområdet tvangsekteskap. Organisasjonene gir motstridende informasjon og lover å gjøre ting som aldri blir gjort. Flere av de unge opplever at organisasjonene ikke er forberedt på å hjelpe noen i deres krisesituasjon og at kriseberedskapen er dårlig. De unge har ikke på noen måte kunnet føle seg trygge på at organisasjonene ville gi dem den hjelpen de trengte. Organisasjonene mangler forståelse for nødvendigheten av at ting skjer raskest mulig når den unge ber om hjelp, og at deres trygghet blir sikret.
Det hyppigste argumentet er at organisasjonene ikke tar saken deres alvorlig nok, og derfor handler på en måte og i et tempo som ikke står i forhold til det behovet for hjelp den unge har. Unge som har henvendt seg til organisasjonene uten noe trygt sted å bo, opplever at deres boligproblem bagatelliseres og at de blir møtt med en - ”Vi kan ta det i morgen” – holdning.
KRISESENTRA
For mange har krisesenteret også vært et sted der de kan snakke med noen om problemene og tankene sine, og hvor de opplever at de får støtte og forståelse for hvorfor de har gjort det de har gjort og føler det de føler. De unge jentene opplever at de både får og kan gi tillit ved krisesentrene, og at det å ha noen å stole på og snakke med betyr mye for dem i den vanskelige situasjonen de var i.
De unge har et positivt inntrykk av krisesentrene og opplever at de virkelig ønsker å hjelpe. Krisesentra ønsker å bidra med mer enn det de har anledning til, og blir ofte overstyrt av andre instanser som legger begrensinger på hva de kan hjelpe den unge med. Til tross for dette, er det mange av jentene som forteller om verdifull hjelp fra ulike krisesentra rundt om i landet.
SIKKERHET
SIKKERHETSTILTAK ”Det var trusler, drapstrusler fra familien. ”Hvis du ikke gifter deg med den vi har valgt, er du drept!”. Jeg valgte å flykte, før jeg ble drept.” – Jente over 18 år.
Når den unge har bestemt seg for å flykte fra familien, vil familien ofte gjøre forsøk på å gjenfinne han eller henne. For å redusere muligheten for at dette lykkes, blir det iverksatt en rekke sikkerhetstiltak rundt den unge. Disse tiltakene utføres i de fleste tilfeller av SEIF, eller barnevernet i samarbeid med advokater.
De aller fleste av informantene har gjennomgått et identitetsskifte og flyttet til et nytt bosted der de bor på sperret adresse. De nye bostedene er ofte der det ikke bor mange som tilhører samme etniske gruppe som foreldrene, slik at muligheten for at den unge blir gjenkjent er minst mulig.
Noen har også ordninger der posten deres er adressert til SEIF eller advokat. Dette fordi en har erfaringer med at slurv hos posten, banker, vernepliktsverk, telefonselskaper og andre etater kan føre til at den unges nye adresse blir tilgjengelig for familien, ved at ny identitet fremgår av brev sendt til familiens adresse.
Flere av de intervjuede har voldsalarmer enten på mobil eller installert i hjemmet, som gir den unge mulighet til å varsle politiet umiddelbart dersom det skulle oppstå en farlig situasjon. Informantene gir uttrykk for at det burde være lettere og ta mindre tid å få slike alarmer, spesielt alarm tilkoblet mobiltelefonen.
De unge forteller at de har fått råd av enten SEIF eller barnevern om hvilke miljøer de bør unngå, og hvilke begrensinger de bør legge på hvem du snakker med og forteller historien sin til. Noen har også fått hjelp til å dikte opp en historie de kan fortelle, dersom noen skulle spørre om deres bakgrunn.
Politi, skole eller eventuell arbeidsplass blir informert om hvilke farer den unge kan bli utsatt for, og de blir rådet om hvordan de skal handle dersom den unges familie oppsøker dem og etterspør informasjon om den unge.
TRYGGHET OG REDSEL
”Jeg er redd for å dø. Kanskje enda mer redd for at de skal drepe kjæresten min. Hvordan skulle jeg kunne leve med det etter alt det vi har vært igjennom.” – gutt over 18 år.
”Det er hele tiden mulighet for å bli sett, og å bli oppdaget, men jeg kan jo ikke gå å tenke på det hele tiden. Hvordan skal en da kunne leve!” –jente over 18 år.
Informantene forteller at de føler seg mye tryggere etter at de har kommet til et nytt bosted og føler at det er trygt å bevege seg utenfor døren. Mange beskriver allikevel en alltid tilstedeværende frykt for å bli gjenkjent av familiemedlemmer eller andre som kjente dem før bruddet. Flere trekker også frem at de absolutt ikke ville følt seg trygge på sitt tidligere bosted, eller i miljøer der de vet at familien ferdes. Andre føler seg helt trygge i Norge, men vet at de vil være i fare, dersom de dro til foreldrenes hjemland.
”I klassen vet de ikke at jeg har skiftet navn, men de vet at jeg er her fordi jeg hadde det vondt hjemme. Det er ikke lurt å fortelle alt, jeg nekter å svare når de spør for mye.” – Jente under 18 år.
Flere av informantene forteller om redsel for steder der det er mye mennesker, og føler at de hele tiden må se seg over skulderen. Noen beskriver hvordan de stivner når de ser en bil lik farens, eller hører noen snakke på morsmålet. De opplever også at folk ser stygt på dem, dette gjelder spesielt menn av samme etniske opprinnelse som dem.
”Jeg vet ikke om de leter etter meg, men jeg har sett folk her som kjenner min far. Jeg blir veldig redd. Dette er min situasjon, jeg må bare leve med den. Jeg sier til meg selv at det må gå bra.” – Jente over 18 år
De som har bodd adskilt fra foreldrene i lengre tid, forteller at de gradvis har bygget opp en tøffhet i forhold til hvor de tør å gå, og at redselen for å bli oppdaget når de går på gata er blitt mindre. Ikke alle synes det er like klokt at de nå tar lettere på det, og karakteriserer seg selv som noe dumdristig.
”Jeg er kanskje blitt litt uforsiktig. Det er jo hele tiden fare for å bli gjenkjent. Men man kan ikke tenke på det hele tiden.” – Jente over 18 år
Informantene beskriver en sterk redsel for å bli gjenfunnet og å bli oppdaget. For mange av dem vil det å bli oppdaget innebære alvorlige konsekvenser, og flere er redd for at de ville bli drept.
”Vet ikke om foreldrene mine hadde drept meg her med en gang eller tatt meg med til et annet sted først.” – jente over 18 år.
”Jeg vet at dersom jeg blir sendt tilbake til familien, kan jeg dø.” – jente under 18 år.
Informantene etterlyser muligheten til å forandre personnummer, og peker på sikkerhetsrisiko i dagens praksis, der en må beholde personnummeret når en gjennomgår et identitetskifte. Mange er redd at familiens skal kunne spore opp nytt navn og adresse ved hjelp av kontakter i offentlig sektor med tilgang til ulike registre. Enkelte har selv erfart at deres tidligere navn fortsatt er i de offentlige registrene, mens adressen er forandret. De uttrykker at de ikke stoler på den sikkerheten bare et identitetskifte kan gi, og understreker at de aldri vil kunne føle seg trygge før personnummeret er forandret.
”Den dagen Fadime døde, fikk jeg tekstmelding fra pappa om at dersom jeg ikke tok til vettet, ville det samme skje med meg.” – Jente over 18 år.
HVERDAGEN
”Jeg jobber, trener, lever ganske normalt. Jeg kan gå og komme når jeg vil. Jeg har det så mye bedre nå.” – Jente over 18 år.
De unges beskrivelser av hvordan de opplever hverdagen varierer, men det finnes mønstre en kan kjenne igjen hos flere. Tiden som er gått siden de brøt med familien bestemmer i noen grad hvordan de beskriver hverdagen sin.
”Jeg sitter helt stille i klassen. Alle har sine venner men jeg er alene her. Jeg forsøker å ta kontakt, men det er vanskelig, men de er hyggelige nok.” – Jente under 18 år
De yngste av de intervjuede, som er blitt tatt hånd om av barnevernet og nå bor i beredskaps – eller fosterhjem, er mest tilfreds med situasjonen sin. De forteller at de har funnet gode venner på nytt bosted og at de føler en tilknytning til familien og det nye bostedet. Selv om de har funnet nye venner, synes de det er sårt at de ikke lenger kan ha like god kontakt med venner fra tidligere bosted, men de har avfunnet seg med at det er en nødvendig konsekvens av at de ikke lenger kan bo sammen med familien sin. Noen har ved hjelp av barnevernet fått anledning til å møte venner fra tidligere bosted, og klarer på den måten å opprettholde noe kontakt med dem.
”Jeg krangler ofte med fosterforeldrene mine, om slike ting som at de vil at jeg skal ta på meg boblejakken, men jeg vil ta på en annen. Herregud, sånne småting…” – Jente under 18 år.
”Her er jeg en del av gjengen. Men det er et lite sted, alle kjenner alle. Gjør du en tabbe, vet alle det. Men det er kult her, i min egen gjeng.” – Jente under 18 år.
Blant de som nylig har brutt med familien, oppleves den nye situasjonen som avslappende og behagelig. De synes det er fint å kunne slappe av og kunne ta det med ro, etter at de har vært gjennom en veldig stressende og belastende periode i forbindelse med bruddet med familien og flytting til nytt sted.
Det store flertallet av de unge, der det har gått litt tid siden de brøt familien, forteller om en ensformig og kjedelig hverdag, med mye TV-titting. De forteller om forsøk på å aktivisere seg selv gjennom å melde seg inn på helsestudioer, gå turer, leie filmer eller spille fotball, men få virker tilfreds med sitt eget aktivitetsnivå. Flere trekker frem hvordan den økonomiske situasjonen gjør det ytterligere vanskelig og hvordan de opplever at de ikke har råd til å finne på noe – alt koster penger. Noen var vant til gode lønninger og stor økonomisk frihet før de bestemte seg for å bryte med familien, og sliter med å tilpasse seg den nye økonomiske situasjonen, der de må være veldig forsiktig med hva de bruker pengene på.
”Før hadde jeg et kjempeliv i forhold til det jeg har nå.” – gutt over 18 år.
Savnet av tidligere venner er fremtredene hos flere, og de gir uttrykk for at de har et behov for kontakt med venner. De fleste opprettholder en form for kontakt med venner fra gammelt bosted, men denne kontakten er ofte meget begrenset. Noen sender tekstmeldinger når de har mulighet til det, andre skriver brev, men innrømmer at det ikke blir det samme, og at de opplever å miste kontakten med sitt gamle miljø. For noen er det nødvendig å bryte kontakten med alle venner fra tidligere bosted av sikkerhetshensyn, og flere forteller at de helst ikke vil involvere vennene sine i konflikten, da de er redd for hvilke konsekvenser det vil få for dem dersom familien får vite at vennene har kjennskap til hvor de befinner seg.
Noen har gjennom SEIF møtt andre unge som har opplevd det samme som dem, og ser mulighetene for å bygge vennskap til disse ungdommene. De forteller at det er lettere å forholde seg til andre som vet akkurat hva det er de har vært igjennom, og hvor vanskelig det kan være, og etterlyser at SEIF organiserer denne type møter oftere.
Enkelte har vært så heldige at de ikke har måttet bryte kontakt med tidligere venner og har kunnet opprettholdt sitt sosiale nettverk, da de ikke har flyttet langt fra tidligere bosted. Dette gjelder også de unge som først og fremst er truet av personer fra foreldrenes hjemland, og derfor kan leve forholdsvis trygt i Norge.
Andre forteller at de ikke er så opptatt av venner, og at det viktigste for dem er å kunne være litt alene, eller sammen med kjæresten. De føler at deres ustabile situasjon gjør at de ikke har mulighet til å gi det som kreves for å opprettholde et godt vennskap. De kvier seg for å dele tanker og følelser med andre, og tror at de ville ha vanskeligheter med å gi den støtten og forståelsen som en venn trenger.
Fraværet av foreldre medfører at mange føler et behov for kontakt med voksenpersoner som kan gi dem veiledning og støtte dersom de møter problemer eller har det vanskelig. Noen opplever at de kan få noe av behovet dekket ved kontakt med SEIF og deres medarbeidere, men føler ikke at denne kontakten er tilstrekkelige og kunne ønske seg at den utvides. Flere forteller at de har mennesker som de ser på som sine nye foreldre, og som behandler dem som om de var deres egne barn. De nye foreldrene er i flere tilfeller kjærestens foreldre eller fosterforeldre, men også lærere eller andre som har hjulpet dem i lengre tid, oppleves som ny foreldre.
UTDANNING OG ARBEID
For dem som går i grunnskolen, har barnevernet ordnet det slik at flyttinger til ny skole skjer umiddelbart, slik at de unge ikke har gått glipp av noe skolegang.
”Det er litt irriterende , men også spennende å komme på ny skole. Jeg litt lei meg, men jeg er så glad fordi jeg gjorde det jeg gjorde. ” – Jente under 18 år.
Blant de eldre er det flere som har blitt forsinket et eller flere år i utdanningen, fordi at de har måttet flykte midt i skoleåret, og har hatt problemer med å konsentrere seg om skolen på nytt sted. Mange opplever at problemene deres gjøre det umulig å konsentrere seg om skolearbeidet og opplever også at de mister motivasjonen. Dette resulterer i at noen av de unge ikke ønsker å fortsette utdanningen selv om de har mulighet til å få skoleplass på nytt bosted, eller at de bruker lengre tid enn normert på å komme seg igjennom den utdanningen de har valgt.
Til tross for ensomhet og en kjedelig hverdag, er det noen som ikke ser frem til å begynne på skolen igjen. De uttrykker en redsel for å møte mange mennesker, som vil komme til å stille spørsmål om deres fortid som de helst vil unngå å måtte svare på.
Andre har avskrevet muligheten for å fortsette utdanningen og mener at den økonomiske situasjonen gjør at arbeid er det eneste alternativet. Noen trekker frem at de godt kan tenke seg å fortsette utdanningen en gang i fremtiden, men ønsker da at situasjonen skal ha stabilisert seg og at de har en bedre økonomi.
”Jeg hadde begynt i videregående da jeg flyktet. Nå vil jeg først jobbe litt og tjene penger. Hvis jeg skal forstette på skolen, må jeg ta opp studielån, og det er et stort ansvar. Egentlig vet jeg ikke riktig…” - Jente over 18 år.
Flere av dem som har flyktet, var i fast arbeid da de var nødt til å bryte opp, og måtte gi slipp på arbeidsplassen. De er veldig opptatt av å komme tilbake i jobb, og mange trekker frem arbeid som en løsning på mange av sine problemer; den økonomiske situasjonen blir lettere, de får andre ting enn problemene sine å tenke på, og gjennom arbeidsplassen vil de få et mye større sosialt nettverk. Det er spesielt guttene av de intervjuede som er opptatt av å komme i jobb, fortest mulig, mens flere av jentene kan tenke seg litt lengre tid før de går ut i arbeidslivet igjen.
”Jeg må finne meg en jobb. Jeg hadde aldri vært på sosialkontoret før – har alltid jobbet. Derfor skal jeg finne meg en jobb fortest mulig. ” – Gutt over 18 år.
Noen trekker også frem at deres situasjonen setter begrensninger på hvilke type arbeid de kan velge. De utelukker å jobbe i butikker der hvem som helst kan komme innom og frykter slik for å bli gjenkjent. De ønsker heller ikke å jobbe på steder der muligheten for å komme i kontakt med mennesker av utenlandsk opprinnelse er stor.
Flere av de unge har et sterkt ønske om å komme i arbeid, men sliter med å finne jobb. De opplever at det dårlige arbeidsmarkedet, sammen med problemer med å skaffe attester og vitnemål grunnet identitetskiftet, gjør det vanskeligere å finne ny jobb. AETAT bistår mange i deres forsøk på å finne arbeid og flere forteller også at de planlegger å ta ulike kurs i regi av AETAT, for å kunne ha bedre muligheter på arbeidsmarkedet. Flere ser disse kursene som et godt alternativ til utdanning ved skoler.
HELSESITUASJONEN
FYSISK HELSE
De forteller at de er veldig slitne og føler at de mangler overskudd til å gjøre noe som helst. ”Tvangsferien” de er på hjelper ikke til å lade opp batteriene, men fører heller til at de er uten energi til å aktivisere seg. Også de som er kommet tilbake i jobb eller skole, og hvor det har gått en tid siden bruddet, forteller at de er slitne og at de ikke har det samme pågangsmotet som tidligere.
Søvnproblemer og dårlig matlyst er gjengangere, og flere kan fortelle at de har gått ned i vekt. Enkelte gir uttrykk for at de er utslitte og at dette medfører store konsentrasjonsvansker.
Andre igjen sliter ikke med noen problemer, og gir uttrykk for å føle seg friske.
PSYKISK HELSE
Flere gir uttrykk for å være mentalt slitne etter alle de store omveltningene som har skjedd i livene deres. De forteller om hvordan savnet av familien forsterkes gradvis ettersom tiden går, og til tider er helt uutholdelig. Savnet av noen å komme hjem til, savnet av den ryggraden en familie gir, vissheten om at det er noe som mangler. Mange plages også med en nysgjerrighet på hvordan det går med familien og hvordan deres flukt kan ha forverret situasjonen, spesielt til småsøsknene.
Mange sliter med usikkerheten på hvordan fremtiden vil bli. Flere lever med en redsel for å bli gjenfunnet, og hvilke konsekvenser det eventuelt ville få. Andre har problemer med å se for seg en god fremtid, og er redde for at de må leve i skjul og slite med problemene sine i lang tid fremover.
Vonde minner om vold, press og tvang fra tiden da de bodde med foreldrene, det å måtte lyve om fortiden sin og oppslag i media om ting de også har vært utsatt for, nevnes som årsaker til at enkelte har det vanskelige mentalt.
”Jeg har sett far slå moren min, jeg har sett bestefar slå bestemor, bestefar slå min far, vi barna ble også slått. Alt dette har påvirket meg psykisk. Jeg har grått så mye at jeg ikke lenger har tårer i øynene. Men jeg har tårer inni meg. Før flukten ble jeg syk i hele kroppen, men legen sa at det ikke feilte meg noen ting. Jeg fortalte at jeg ikke ville leve mer.” – Jente over 18 år.
Enkelte av informantene forteller at de ikke sliter med noen mentale problemer. De opplever det som deilig å endelig ha kommet vekk fra problemene og kunne slappe litt av. De føler seg også styrket ved å ha klart seg gjennom alle de problemene de har møtt.
De unge har ulike oppfatninger om hvilken betydning profesjonell psykologisk hjelp har, og hvilket behov de selv har for slik hjelp. Mange opplever at psykologen har gitt dem verdifull hjelp som gjør det lettere for dem å håndtere hverdagen, og skulle ønske at de hadde kommet i kontakt med psykolog tidligere. Andre føler at deres problemer nå er blitt så store at det er på tide å søke hjelp, og venter på å komme i kontakt med en psykolog.
”Jeg går til psykolog nå. Det er herlig. Du trenger ikke å være gal i hodet for å gå til psykolog. Der får jeg veiledning om hvordan jeg kan takle ting litt bedre. Tiden leger alle sår – om en stund vil at være i orden.” – Jente over 18 år.
Noen av dem som har vært til behandling hos psykolog over lengre tid, forteller at det ikke har hjulpet dem noe, og at de nå har avsluttet eller vil avslutte behandlingen. De avviser psykologien som løsning på sine problemer og tror at deres situasjon vil forverres, dersom de måtte snakke om problemene sine. De har tro på at aktivisering ved jobb, skole eller lignende vil være den beste medisinen mot de tankene de sliter med.
”Jeg har gått til psykolog i 3 år, men det hjelper ikke. Hodet mitt er fullt av vonde minner. Jeg klarer ikke å konsentrere meg på skolen, klarer ikke å få gode karakterer. Hodet mitt er fullt av det jeg har opplevd. ” – Jente over 18 år.
Følelser i forbindelse med bruddet
” Det har vært tungt – det verste jeg har opplevd. Men jeg har snakket med venninner, har også snakket med SEIF, for å få det ut av meg.” – Jente over 18 år.
Informantene beskriver ulike følelser i forhold til det de gjorde da de valgte å bryte med familien. De store påkjenningene de har måttet tåle som et resultat av bruddet, og det motet som kreves for å tørre å stå opp mot foreldrene, har medført at mange av de unge er stolte over det de har klart.
”Jeg er ikke sinna på noen, jeg angrer ikke på noe. Jeg vet at jeg har gjort det rette.” – Jente over 18 år
I tillegg til stolthet, beskriver mange en skyldfølelse ovenfor familien sin og de påkjenningene familien har måtte gjennomgå som et resultat av deres valg. Flere trekker frem at de har særlig dårlig samvittighet ovenfor mor og småsøsken som har støttet dem i mye større grad enn faren, og som de føler de har et tettere forhold til. Andre forteller at de føler seg skyldige i at familien deres er blitt mislykket, og at deres brudd med familien fører til at familiens status i miljøet blir svekket.
For noen er skyldfølelsen så sterk at de til tider angrer på det de har gjort. De tenker seg at mange ville hatt det bedre, dersom de bare hadde godtatt foreldrenes planer og føyd seg etter dem. Savnet av tidligere venner og mistrivsel i ny livssituasjon forsterker følelsen av skyld og anger.
Informantene er sinte for den situasjonen de er havnet i. De klandrer ulike instanser og personer, og de opplever at andre har skyld i deres vanskelige situasjon.
”Jeg er sint på familien hennes. Jeg hater dem som pesten.” – gutt over 18 år.
Oftest får familien skylden for den vanskelige situasjonen den unge har havnet i. Mange uttrykker et sterkt sinne ovenfor ulike familiemedlemmer og ofte er det far som utpekes som den største synderen. I ”Romeo og Julie” - situasjoner gir flere uttrykk for et sterkt sinne mot kjærestens familie, og deres manglende vilje til å godta forholdet til kjæresten.
Noen ganger ønsker informantene å unnskylde sine foreldre med at de er oppdratt til å tenke og handle slik de gjør. De unge føler et sterkt sinne ovenfor kulturen og tradisjonene foreldrene er oppdratt i, og ovenfor miljøet rundt foreldrene som presser dem til å handle etter miljøets tradisjon og kultur. Enkelte trekker frem at de blir provosert av innvandrermiljøenes manglende vilje til å gjøre noe med problemene og ta et oppgjør med gamle tradisjoner, selv etter at de ser hvilke konsekvenser deres handlemåte får for barna deres.
Noen føler en sterk bitterhet ovenfor ulike offentlige instanser som ikke har gitt dem den hjelpen de mener de har krav på, og mener at mye vondt kunne vært unngått dersom instansene hadde gjort jobben sin.
”Jeg legger skylda på barnevernet. De gjorde ikke jobben sin.” – gutt over 18 år.
Enkelte beskriver også en skamfølelse i forbindelse med at de har måttet bytte identitet og skammer seg over å måtte utgi seg for å være en annen en den de egentlige er. Det oppleves som belastende å ikke kunne fortelle sannheten om sin bakgrunn, hvem en i virkeligheten er, og til stadighet å måtte lyve.
FORHOLDET TIL FAMILIEN ”Etter at jeg hadde rømt, var jeg lenge bekymret for mamma. Men nå forstår jeg at det er mamma som burde ha vært bekymret for meg.” - Jente under 18 år.
Informantene kvier seg ofte for å fortelle i hvilken utstrekning de har kontakt med medlemmer av familien, og hvordan denne kontakten foregår, da mange har fått strenge pålegg fra SEIF, barnevern eller andre om å ivareta sikkerheten i tiden etter bruddet. Til tross for pålegg og råd, kan de aller fleste fortelle om en eller annen form for kontakt med familien sin, som oftest per telefon.
”De har bedt oss om å komme tilbake, eller så leter de til de finner oss.” – gutt over 18 år
De unge forteller at de ringer familien sin når de har det vanskeligst og savnet blir vanskelig å håndtere. Selv om telefonsamtalene sjelden fører til noe positivt og ofte ender i krangler, beskriver de unge denne kontakten som noe positivt. Det er som oftest søsken de unge har kontakt med, men noen ringer også foreldrene sine. De unge forteller at de er forsiktige med hva de forteller, og at de helle ikke tør å stole på søsken, da de vet hvilket press de er under.
”Jeg vil ikke bo sammen med mamma, selv om hun nå har flyttet fra pappa. Hun brukte å kalle meg hore, og si at jeg ikke var datteren hennes. Hun må leve sitt liv og jeg mitt.” – Jente over 18 år.
Flere forteller at foreldrene har forsøkt å få kontakt med dem ved å sende brev, ringe eller ta kontakt med politiet. På grunn av de sikkerhetstiltak som er gjort blir disse forespørslene fanget opp av hjelpeapparatet, som informerer de unge om fremstøtene. Ikke alltid får de unge, da særskilt de mindreårige, vite budskapet foreldrene ønsket å formidle. Enkelte av de unge uttrykker frustrasjon over ikke å få lese brev som foreldrene har skrevet.
I sin kontakt med foreldrene, opplever mange at foreldrene med alle midler forsøker å få dem til å komme tilbake. Noen ganger ved å kjefte og true med hva som kommer til å skje, dersom de ikke gjør som foreldrene sier, men oftest ved å fortelle at familiemedlemmer er blitt veldig syke eller kommer til å dø. Mange av informantene kan fortelle at de er blitt fortalt at moren ligger døende på sykehus, og at de må komme hjem igjen med en gang. Men fort forstår de at familien bruker de kraftigste virkemidler i et forsøk på å få dem til å flytte hjem igjen. Andre får høre at foreldrene nå har tenkt seg om, og at alt vil bli bra dersom de kommer hjem igjen – de skal få lov til å gjøre som de vil og det er fine gaver som venter på dem hjemme.
”I Fylkesnemnda satt foreldrene mine og fortalte at de aldri hadde slått meg, at far aldri hadde slått mor. Det var jo ikke sant ! Jeg vant saken, fordi det jeg sa var sant. Når har de anket, saken kommer opp til høsten De går kanskje helt til høyesterett. Jeg skal treffe mamma og fortelle at de må slutt å anke.” – Jente under 18 år.
De unge opplever foreldrenes forsøk på å lokke dem hjem igjen som svært belastende. De innrømmer at foreldrene gir dem dårlig samvittighet og at de ofte vurderer å dra hjem slik foreldrene ber om. I slike tilfeller tar de unge ofte kontakt med de som har hjulpet dem enten det er SEIF, barnevern eller andre, for hjelp til å undersøke om det foreldrene sier er sant og for å få råd om hvordan de skal håndtere situasjonen.
”Jeg vil at de (familien min) skal starte livet sitt på nytt, akkurat som jeg har gjort.” – jente over 18 år.
”De lever sitt eget liv. Jeg lever mitt eget liv” - jente under 18 år.
Selv om de unge kan føle savnet av familien og har behov for kontakt med familien, har andre av de unge bestemt seg for å ikke ha noen form for kontakt. De håper at familien deres skal glemme dem og slutte å lete etter dem, og tror at det er best å ikke ha noen form for kontakt. Her er situasjonen den at familien ikke er opptatt av å finne løsninger på konflikten mellom barn og foreldrene. Situasjonen er fastlåst, og de vil fortsette med livene sine uten en konstant frykt for å bli funnet.
”Jeg har ingen kontakt med familien min. De har ikke mitt telefonnummer, og jeg har glemt dere. Jeg tror ikke at jeg noen gang kommer til å ha kontakt med dem igjen.” – Jente over 18 år.
”Jeg føler veldig mye hat, men jeg savner allikevel mine foreldre men nå har jeg akseptert at sånn er det bare. Om jeg savner dem eller hater dem, må jeg gå videre.” – Jente over 18 år.
Andre har kunnet opprettholde et normalt forhold til foreldrene sine, da det ikke er deres egne foreldre som er årsaken til at de har måttet flykte. Volden og truslene kom fra kjærestens familie. Noen forteller også om hvordan forholdet til egne foreldrene har blitt vesentlig forbedret, og at foreldrene har stilt veldig opp for begge de unge gjennom den vanskelige tiden. De har fått oppleve hvordan foreldrene håndterer vanskelige situasjoner og i hvilken grad de da gir barnet sitt støtte og kjærlighet.
”De (foreldrene mine) har levd fattig, for at vi skal kunne ha det fint.” – gutt over 18 år.
”Foreldrene var redd i førsten, men var ikke i mot forholdet. Min mor var mest redd, for far og onkel til kjæresten min kom på jobben min, på døra vår, de var truende og pågående. Etter hvert ble det bare verre.” – Gutt over 18 år.
MULIGHETER FOR ET NORMALT FORHOLD TIL FAMILIEN I FREMTIDEN?
Flere forteller at de oppfordrer familien sin til å stå opp mot miljøet, og tror at det ikke vil få like store konsekvenser som familien tror. De unge vil aldri slutte å forsøke å overtale foreldrene og håper at de en gang vil kunne tørre så stå opp mot miljøene sine. Flere av de unge mener at foreldrene deres egentlig ikke vil dem noe vondt, men at det er miljøene og tradisjonen som tvinger dem til å handle som de gjør.
Enkelte håper at det norske samfunnet etter hvert vil kunne påvirke innvandrermiljøene, slik at kultur og tradisjon vil forandre seg, slik at foreldrene ikke lenger presser sine barn til oppførsel i samsvar med de gamle tradisjonene. De unge gir her uttrykk for stor pessimisme med tanke på hvor raskt en slik forandring vil kunne skje, og tror det kan ta generasjoner før en ser merkbare forandringer.
”Hvis jeg får barn engang, kanskje tar jeg kontakt for at barnet mitt får møte sin bestemor. Ikke at jeg kommer til bo sammen med familien, bare ha litt kontakt.” – Jente over 18 år.
For enkelte av de unge er en fremtid med et normalt forhold til foreldrene helt utenkelig. Det skyldes enten at foreldrene aldri vil kunne forandre mening, eller at de aldri vil kunne stole på foreldrene sine igjen. Eventuelle signaler om at de hadde akseptert de unges valg ville tolkes som et forsøk på å lokke dem hjem igjen.
”De tilgir oss aldri. De dreper uansett. Et drap vil gjenopprette deres ære.” – jente over 18 år.
Enkelte av de unge vet at deres brudd med familien gjør at de ikke lenger er en del av familien, og at familien aldri ville ha tatt dem i mot dersom de kom hjem igjen. Andre forteller om æresdrap i nær familie, og at de aldri vil tørre å ha nær kontakt med familien sin igjen.
”Jeg er sinna på mamma og pappa. De driter i hvordan jeg har det, vil bare at jeg skal komme hjem. Æren deres er viktigst. ” – Jente under 18 år.
Det finnes også eksempler der familier har ombestemt seg, og den unge kan fortelle at foreldrene har tatt konsekvensene av at de bor i Norge, og gitt den unge lov til å leve som en norsk ungdom med rett til selv å velge hvem en skal gifte seg med. Men denne prosessen har tatt tid – ofte flere år.
OPPFØLGINGEN GENERELT
De yngste informantene opplever at barnevernet er opptatt av at de har det bra og opplever at barnvernet vil at de skal ha et så fint liv som mulig. De forteller at de etter litt tid har funnet seg godt til rette på sitt nye bosted, og at foster – eller beredskapsforeldrene følger dem nøye opp. De beskriver en situasjon der behovet for ytterligere oppfølging er fraværende og de virker tilfredse med den hjelpen som er blitt gitt i forbindelse med å skulle finne seg til rette på nytt bosted.
Mange av de unge over 18 år kan fortelle at oppfølgingen stort sett er fraværende og at de selv er nødt til å ta kontakt dersom de skal få hjelp til noe. Flere kontakter SEIF dersom de har det vanskelige psykisk eller har problemer med sosialkontor eller andre offentlige instanser, og forteller at de gjerne skulle ha hatt mer kontakt med SEIF. De forteller at de føler seg glemt i tiden etter at den mest kritiske fasen er over og det praktiske med ny identitet og nytt bosted er ordnet. Flere av de intervjuede forteller om en tung periode en tid etter bruddet, der de føler seg veldig alene og hvor behovet for hjelp til å håndtere problemene sine er stort. De etterlyser noen å snakke med og ville sett på ulike aktiviseringstiltak som noe positivt.
”Jeg trenger hjelp nå også – krisen er ikke over” – jente over 18 år.
De unge etterlyser en form for organisert oppfølging, der de får muligheten til å bygge et nettverk på nytt bosted og bli aktivisert slik at de unngår å bli sittende inne alene å glo i veggen. Flere trekker frem viktigheten av å ha noe å holde på med og noe annet enn problemene sine å tenke på, og føler at de har behov for hjelp til å aktivisere og sosialisere seg. De unge foreslår SEIF som noen som ville ha mulighet til å gi et godt oppfølgingstilbud.
Flere av de unge ønsker å møte andre som har vært igjennom det samme, og tror det ville ha god effekt på deres mulighet til å håndtere problemene sine. Enkelte forteller at de gjennom SEIF har tatt slik kontakt, og at denne kontakten har gjort at de ikke lenger har følt seg så alene og at det har blitt lettere å takle hverdagen.
I tiden etter at de unge har kommet til nytt bosted, har mange kontakt med det lokale sosialkontor og AETAT og de unges inntrykk varierer mye. Enkelte kan fortelle om et godt forhold både til sosialkontor og AETAT, der de opplever å bli gitt særbehandling grunnet deres spesielle situasjon. Andre forteller om vanskelige sosialkontor som behandler dem akkurat som alle andre sosialklienter, slurver med utbetalingene og ikke alltid gir den støtten de har lovet.
De unges forventinger til, og ønsker om oppfølging varier mye. Enkelte forteller at de er tilfredse med at ingen blander seg inn i livene deres, og at det er godt å kunne være litt alene. Andre forteller at de nå forstår at de må klare seg alene å ikke kan forvente å få mer hjelp, mens andre igjen etterlyser en aktiv og organisert oppfølging som hjelper dem med å komme seg videre i livet.
”De har hjulpet oss så mye som vi trengte for å kunne komme videre, nå skal vi klare oss selv.” – gutt over 18 år.
SEIFS ROLLE I OPPFØLGINGEN
SEIF bidrar med rådgivning og støtte når de har det vanskelige og hjelper de unge i kontakten med ulike offentlige instanser. Enkelte kan fortelle at SEIF arbeider aktivt for at de skal kunne komme ut i arbeidslivet igjen, ved å la dem arbeide noe ved et av SEIF- kontorene. De blir også aktivisert ved at SEIF tar dem med på ulike seminarer.
Enkelte forteller om at de har fått støttekontakter fra SEIF, som har fulgt dem nøye opp en tid etter bruddet, men at denne oppfølgingen gradvis har avtatt og at den nesten er fraværende etter noen måneder. De forklarer at denne oppfølgingen har hjulpet mye, og at de skulle ønske at den vedvarte.
Det etterlyses også bedre og enklere rutiner i forbindelse med innsamling av attester, vitnemål og lignende i gammelt navn, og de unge mener at SEIF burde kunne ta tak i et slikt arbeid.
DE UNGES TANKER OM FREMTIDEN ”Jeg skal utdanne meg. Jeg skal klare å ta vare på meg selv. Jeg skal leve mitt eget liv.” – Jente over 18 år.
Når de unge forteller om sine planer og drømmer for fremtiden, er det flere ting som går igjen i deres beskrivelser. De ønsker å stifte egne familier og få barn, som ikke skal oppdras på samme måte som de selv ble, men med frihet til selv å velge partner i livet og med mulighet til å leve som andre norske barn og ungdommer. Spesielt blant de eldre er det et sterkt ønske om å hjelpe andre som sliter med de samme problemene som de har vært igjennom. De ønsker å jobbe som barnevernspedagoger, psykologer, i organisasjoner som jobber med problematikken eller starte egne prosjekter og organisasjoner som kjemper for å bedre situasjonen for innvandrerungdom i Norge. Noen forteller at de drømmer om en fremtid uten tvangsekteskap og omskjæring. De unge ønsker å bidra til å bekjempe de problemene de selv har måtte gjennomgå.
Flere forteller at de har beholdt drømmene de har hatt siden de var små, og at de ønsker å bli noe stort i livet. Enkelte ønsker å dra til utlandet og studere for å bli leger eller skuespillere, mens andre ønsker å starte egne butikker.
Mange av de unge har et optimistisk syn på fremtiden, men det er enkelte som ser mer nøkternt på hvordan livene deres vil bli, og drømmene strekker seg til å finne en jobb slik at de ikke lenger trenger å være avhengige av sosialhjelp. Flere utrykker en redsel og en usikkerhet for hvordan fremtiden vil bli, og at de synes det er skummelt å tenke langt frem i tid.
HJELPEN
De som ønsker å hjelpe, anbefales å lytte til de unge og å ta problemene de forteller om på alvor. Hjelperne bør ha den nødvendige kunnskapen om problemområdet for å kunne yte den bistanden som er nødvendig i en krise-krisesituasjon.
De unge forteller at de fikk et godt første inntrykk av SEIF og at de opplevde å bli tatt varmt i mot. De beskriver SEIF som noen som tar problemene deres alvorlig, og har kunnskap om problemstillingene. Dette førte til at de fikk tillit til hjelperne på SEIF.
SEIF setter de unge i kontakt med advokat, ordner med ny bolig på trygt sted, identitetsskifte og gir råd om hvordan de unge bør ivareta egen sikkerhet og hvordan de best mulig kan håndtere den nye situasjonen de er i. SEIF tar kontakt med sosialkontor eller barnevern og påser at de unge får den hjelpen de har behov for. I enkelte tilfeller tar SEIF kontakt med ulike læresteder og hjelper den unge til å finne ny skoleplass. I SEIF har de unge noen de kan snakke med om problemene sine.
De unge er meget tilfredse med den hjelpen og støtten de har fått av SEIF. De beskriver SEIF som en kunnskapsrik organisasjon med mye erfaring, som gir dem tid og tillit. Mange forteller hvordan SEIF har spilt en avgjørende rolle i livene deres, i tiden rundt og etter bruddet med familien.
Det er stor variasjon i de unges inntrykk av barnevernet. Noen er svært tilfredse med den hjelpen de har fått og kan fortelle at barnevernet har ordnet med hele sikkerhetsopplegget rundt dem; identitetskifte, nytt og trygt bosted. De opplever at barnevernet har tilegnet seg god kunnskap om problemområdet og vet hvordan de må handle for å gjøre den unges situasjon best mulig. Dette gjelder de sakene hvor SEIF har samarbeidet med barnevernet.
Andre kan fortelle om barnevernets manglende forståelse for alvoret i situasjonen og deres aktive innsats for at de skal bli boende hos foreldrene. Dette har gjort situasjonen deres enda vanskeligere og farligere enn den var før de kom i kontakt med barnevernet. Det finnes eksempler der barnevernets behandling av saken har fått særlig alvorlige konsekvenser for de unge som har søkt hjelp – En av de intervjuede jentene ble tvangsgiftet etter at barnevernet førte henne tilbake til familien.
Sosialkontorene gir de unge økonomisk støtte, men flere trekker frem at de opplever å bli behandlet på lik linje med alle andre sosialklienter, og at sosialkontoret har manglende kunnskap om deres spesielle situasjon. Andre kan fortelle om gode forhold til sosialtjenesten, som følger dem opp og gjør det lettere for de å finne seg til rette på nytt bosted. Dette gjelder igjen i saker hvor SEIF har vært i kontakt med sosialkontoret.
De unge forteller at representanter fra skolen gjerne vil hjelpe dem, men at de ofte har manglende kunnskap om problemene. Skolenes viktigste innsats er ofte å henvise videre til andre instanser.
Krisesentrene gir unge jenter et trygt sted å bo i den kritiske tiden rett etter bruddet med familien. De unge har inntrykk av at krisesentrene gjerne vil bidra med mer, men at de ofte blir overstyrt av andre instanser.
Når informantene beskriver sine erfaringer med det offentlige hjelpeapparatet, kommer det tydelig fram at de har behov for hjelp til å legge fram saken sin, for å bli hørt og tatt på alvor. De unge som sto alene når de henvendte seg for hjelp, uttrykker sinne og skuffelse over behandlingen de fikk fra hjelpeapparatet – noen opplevde også at deres situasjon ble ytterligere forverret. Der hvor de unge fikk bistand til å legge fram saken sin, er de fornøyde med hjelpen og oppfølgningen fra det offentlige.
SIKKERHET
De forteller at de føler seg tryggere på sitt nye bosted, men at de lever med en stadig redsel for å bli gjenfunnet, og hvilke konsekvenser det ville få for dem.
De unge er redd for lekkasjer fra offentlige og private registre, og etterlyser muligheten til å skifte personnummer.
SITUASJONEN NÅ
Når det gjelder utdanning og arbeid, er det igjen de yngste blant informantene som har kommet best ut og har kunnet følge vanlig progresjon i utdanningen. Blant de eldre er det flere som har gått glipp av ett eller flere år av utdanningen. Andre har sluttet skolen og ønsker ikke å begynne igjen, andre venter til neste skoleår for å fortsette på videregående De som har vært i arbeid, ønsker å finne ny jobb snarest mulig, men har problemer med å finne jobb. Grunnet sikkerhetsrisikoen, kan de ikke jobbe hvor som helst og de har også problemer i forbindelse med at attester og vitnemål som står i deres tidligere navn. De ønsker mer systematisk hjelp til dette, fra SEIF eller andre hjelpere.
De unge forteller at de er slitne, og flere har gått ned i vekt. De sliter med psykologiske problemer og forteller at de er mentalt slitne. Problemene skyldes savnet av familien, redselen for å bli gjenfunnet, de store omveltningene i livene deres og frykten for hva fremtiden vil bringe. Flere har fått hjelp av psykolog for å bearbeide redselen og savnet.
De unge uttrykker ulike følelser i forbindelse med bruddet, og flere forteller at de er stolte av det de har gjort og at de har kommet seg igjennom det. Noen føler også skyldfølelse ovenfor familien sin og angrer til tider på det valget de har gjort. De unge er sinte for den situasjonen de er i og legger skylden på familien sin, familien til kjæresten, ulike offentlige instanser eller den kulturen de og foreldrene er oppdratt i.
Det store savnet av familien gjør at de unge har en eller annen form for kontakt med enkelte familiemedlemmer, helst mindre søsken eller mor. De føler et stort behov for å vite hvordan det går med familien sin, og tar kontakt selv om de vet hvilke konsekvenser det kan få for sikkerhetsopplegget deres. Foreldrene forsøker oftest å få de unge til å komme hjem igjen, enten ved trusler om hva som vil skje dersom de ikke gjør det eller ved å friste med gaver de kan vente seg når de kommer hjem. Ofte får de vite at nære slektninger er blitt syke, og at det er deres feil. De unge drømmer om å kunne få et normalt forhold til familien sin en gang i fremtiden, men vet at det kan være veldig vanskelig og i noen tilfeller helt umulig.
OPPFØLGINGEN
Flere forteller at SEIF ikke gir den oppfølgingen de kunne ønske over lengre tid, men at de hjelper dersom de selv tar kontakt og ber om hjelp. SEIF assisterer i kontakten med ulike instanser, ordner praktiske ting og fungerer som støttekontakt og rådgiver når de unge har det vanskelig i sin nye tilværelse.
FREMTIDEN
Flere har beholdt drømmene sine fra før bruddet og ser for seg en god fremtid, mens andre synes det er skummelt å tenke langt frem i tid. De mest optimistiske er de som har fått god hjelp og støtte fra det offentlige hjelpeapparatet, da de hadde mest behov for det.
Til tross for sorg, savn og vanskeligheter i sin nye tilværelse, forteller innformatene at de er stolte over det de har gjort, at de har klart å bryte ut av en tvangssituasjon. De vet at de har gjort det rette, og håper at tiden vil hjelpe dem til å komme seg videre.
TILLEGGSERFARINGER OG FORSLAG TIL TILTAK
TILLEGGSERFARINGER
Bruddet
Vi ser oftest at jentene bryter ut av tvangssituasjonen fordi de rett og slett ikke vil bli bortgiftet til en mann som de knapt kjenner og som de ikke vil leve resten av livet sammen med.
Guttene derimot, bryter ut av tvangssituasjonen oftest på grunn av at de allerede har en kjæreste som de er glad i og som de ikke vil miste. De orker heller ikke tanken på å leve et dobbeltliv etter det arrangerte giftemålet.
Når det gjelder ”Romeo og Julliette”, er begge fast bestemte på å dele livet med hverandre. Det viser seg også at parene klarer seg bedre etter bruddet med familien enn de som lever etter bruddet alene.
Alder
Når mindreårige henvender seg til SEIF, etablerer vi umiddelbart et samarbeid med det barnvernskontoret som den unge sokner til. I disse tilfellene anbefaler vi barnevernet å plassere de unge i fosterhjem i stedet for barneverninstitusjoner. Som rapporten også påpeker, er det de unge i fosterhjem som klarer seg best etter bruddet med sin egen familie.
Bosituasjon
Myter
SEIF har opp gjennom årene holdt kontakten med de aller fleste jentene som har måttet bryte med sin familie og flytte til ny landsdel med ny identitet. De har gått gjennom vanskelige perioder med redsler, sorg og savn, og har også slitt med psykosomatiske plager. Flere har fått fagkyndig hjelp. Men ingen av dem har ”skeiet ut” med det man kan kalle et utsvevende liv.
Rapporten for øvrig avkrefter også denne myten som har satt seg i forskjellige miljøer.
Gjenforening med familien
Vi har også blitt bedt av en handfull unge jenter om å arrangere møter med enkelte familiemedlemmer på et trygt sted – lang vekk fra de unges nåværende bosted – etter måneder eller år etter bruddet. Møtene har vært lange og jentene har forsøkt å få sin familie til å forstå og akseptere den unges valg. Deres første møtet med familien viste seg i alle tilfellene å være nytteløst – familiene insisterte på at den unge skulle komme tilbake og alt ville være glemt. Ingen av de unge valgte å dra tilbake til familiene, men en av dem har bedt oss om å hjelpe til med et nytt møte.
FORSLAG TIL TILTAK
Sosialt nettverk
En annen form for sosial nettverksbygging kan være å engasjere lokale frivillige organisasjoner eller ungdomsorganisasjoner til å invitere de unge til deltagelse i deres aktiviteter.
Det er viktig her å ikke sette sikkerhetsopplegget til de unge i fare.
Psykisk helse
Oppfølgning fra SEIF
Veien videre – arbeid, skole og fritid
Videre ville SEIF kunne bistå de unge med å finne jobb og fylle deres hverdag med arbeid/skole og fritidsaktiviteter. Gi hverdagen deres et meningsfylt innhold på veien videre.
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, desember 2003.
Skole:
4
SEIF:
4
Barnevern:
2
Krisesenter
1
Venner:
1
Andre NGO’er:
1
Moment:
Antall:
Hjelp til å leve i skjul. (Ny bolig, identitetskifte og hemmelig adresse):
6
Få tilllit og å bli trodd:
4
Økonomisk hjelp
1
Hjelp til å ordne praktiske ting:
1
Hjelp til å forberede bruddet med familien:
1
Kontakt:
Antall:
Bekjente:
4
Media:
3
Advokat
3
Barnevern:
1
skole:
1
Krisesentra:
1
Instans:
Antall:
Barnevern:
6
Sosialkontor:
9
Skole
5
Andre NGOer:
3
Krisesenter:
3
Antallet saker der hjelp fra disse organisasjonene omtales, er svært lite, og er derfor lite representativt.
Mange av de unge har vært igjennom en opprivende prosess der de har måttet forlate familie, venner, skoleplass og arbeidsplass, og bosette seg et annet sted i landet. For noen har dette fått konsekvenser for skolegang og arbeid, mens andre har klart å beholde arbeidsplassen eller fått plass på ny skole umiddelbart.
De unges inntrykk av oppfølgingen avhenger i mange tilfeller av livssituasjonen deres. Blant de som føler et sterkt behov for mer oppfølging og at den hjelpen de har fått så langt er utilstrekkelig, finner en mange av de eldre, hvor det har gått noe tid siden bruddet med familien, og som sto alene med alle problemene da de flyttet. Dette gjelder i særdeleshet de som har flyktet alene og ikke sammen med kjæresten. De som bor i beredskaps – eller fosterhjem, der barnevernet er aktivt inne i saken, forteller om god oppfølging og at de føler at de har fått den hjelpen de trenger, også i tiden etter bruddet.
Mange av de unge gir uttrykk for at SEIF har sviktet noe i oppfølgingen og at de gjerne skulle hatt mer kontakt med SEIF også i tiden etter at den verste krisen var avverget. De ung forteller at de kontakter SEIF når de har det vanskelig eller det er praktiske ting som må ordnes, men at de vegrer seg litt for å ”mase” hele tiden. De ønsker sterkt at de skal bli kontaktet av SEIF, og at det ikke alltid er de som må ta initiativet.