46 86 50 00
Gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og likestillingsdepartementet
Innhold:
1. SEIF's erfaringer i arbeidet mot kjønnslemlestelse
2. Krisetelefonen mot kjønnslemlestelse
3. Statistikker fra perioden 01.07 – 30.08.07
5. Det videre arbeid mot kjønnslemlestelse / forslag til tiltak
1. SEIF's erfaringer i arbeidet mot kjønnslemlestelse
Vårt første konkrete møte med problematikken kjønnslemlestelse skjedde i 1996, da en 17 år gammel jente opprinnelig fra et øst- afrikansk land, henvendte seg til SEIF for hjelp. Hun hadde kommet som liten pike til Norge sammen med onkel og tante og vokste opp her. Da hun fylte 17 år, tok tante henne med til sitt opprinnelsesland, slik at jenta kunne få møte sin mor som hun ikke hadde sett på lenge. Jenta gledet seg, men da de ankom, fikk hun ikke møte sin mor. I stedet var alt klart til ritualet med kjønnslemlestelse, som ble utført på jordgulvet i hytta og med barberblad. 3 uker senere ble jenta tvangsgiftet, og først i bryllupet fikk hun møte sin mor. Ekteskapet ble ikke ”fullbyrdet”, da sårene etter infibulasjon ennå ikke var grodd. Etter nok en måned var jenta kommet seg såpass at hun kunne reise tilbake til Norge og vente på at ektemannen skulle komme på familiegjenforening.
Da jenta kom til SEIF var hun i sjokktilstand og visste ikke hva hun skulle gjøre. Vi informerte om lover på området og hva vi kunne hjelpe med. Tvangsekteskapet ble annullert i tingretten og vi hjalp henne til gynekolog for eventuell viderebehandling. Men kjønnslemlestelsen var uopprettelig og hun ville ikke anmelde sin familie for overgrepet – hun ville ikke skade dem.
I 1998 kom regjeringen med sin handlingsplan mot tvangsekteskap og i 1999 forelå handlingsplanen mot kjønnslemlestelse. I 1999 begynte SEIF et systematisk arbeid mot tvangsekteskap gjennom prosjektet ”Mellom barken og veden”, med økonomisk støtte fra BFD. Arbeidet på SEIF har primært bestått av krisehjelp til de unge, utsatt eller truet med tvangsekteskap og offer for æresrelatert vold og trusler. I dette arbeidet kom vi også i kontakt med unge jenter hvor familien kom fra land hvor kjønnslemlesting blir praktisert. Disse jentene var allerede blitt kjønnslemlestet, eller stod i fare for å bli utsatt for overgrepet i forbindelse med et arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang.
I perioden 1999 – 2006 har vi gitt krisehjelp til til sammen 32 jenter med familiebakgrunn fra afrikanske land hvor kjønnslemlestelse praktiseres. Størsteparten av disse jentene hadde somalisk bakgrunn.
2. Krisetelefonen mot kjønnslemlestelse
I slutten av juni 07 inngikk SEIF en avtale med BLD om å åpne en krisetelefon mot kjønnslemlestelse. Telefonnummer 468 65 000 ble åpnet 01.07.07 og skulle i første omgang være i drift med et døgnåpent tilbud fram til 31.08.07. Oppgaven var å gi råd og veiledning til de som henvendte seg og henvise til rette innstanser.
I tallmaterialet som følger, vil vi gi en oversikt over henvendelsene på krisetelefonen i overnevnte periode. Henvendelsene har vært overraskende mange, tatt i betraktning at problematikken kjønnslemlestelse berører forholdsvis små grupper i innvandrer- og flyktningemiljøene totalt sett i Norge i dag. Og sist men ikke minst, må det taes i betraktning at krisetelefonen ble åpnet etter at skolene og barnehagene hadde stengt for sommeren, og at det i halvparten av perioden var fellesferie.
3. Statistikker fra perioden 01.07 – 30.08.07
AStatistikker over henvendelser til krisetelefonen mot kjønnslemlestelse i perioden 01.07-30.08.07
Antall henvendelser:
Henvendelser ang. informasjon om kjønnslemlestelse: 7
Henvendelser for bistand i konkrete saker: 12
(Henvendelsene omfattet 15 barn)
I tillegg mottok vi 10 henvendelser fra presse og tv for informasjon om arbeidet med krisetelefonen mot kjønnslemlestelse.
Hvem henvendte seg til krisetelefonen:
Henvendelsene kom fra hele landet.
Henvendelsene angående mer generell informasjon kom bl.a. fra politi, helsepersonell og personer fra innvandrermiljøer.
Henvendelsene for bistand i konkrete saker kom fra barnevern, helsestasjoner, leger, politi, naboer og foreldre med døtre som var bestevenninner med jenter i faresonen. 10 av henvendelsene gjaldt begrunnet mistanke og bekymring for at kjønnslemlestelse var planlagt i sommerferien, og hvor de søkte råd og veiledning for hvordan man skulle avverge overgrepet. 2 henvendelse gjaldt begrunnet mistanke om at overgrepet allerede hadde funnet sted.
10 av henvendelsene gjaldt jenter i alderen 2 til 10 år, mens en henvendelse gjaldt en jente på 11 år og en henvendelse gjaldt en jente på 15 år.
I noen mediaoppslag har det blitt poengtert at verken åpne helsestasjoner eller krisetelefonen hadde mottatt henvendelser fra jentene direkte i sommer, men det sier seg selv at jenter i overnevnte alder ikke selv tar kontakt for hjelp.
SEIF´s arbeidsmetode:
Alle som henvendte seg var svært usikre på hvordan de skulle forholde seg i en situasjon uten ”hard facts”. Vi brukte derfor mye tid på å drøfte alle sider av saken og sammen med innringer å vurdere alvoret i situasjonen. Deretter rådet og veiledet vi om hvordan det kunne etableres et samarbeid mellom de forskjellige instanser i lokalmiljøet, som deretter kunne etablere kontakt med foreldrene til de jentene det gjaldt. I møtet med foreldrene kunne det gis informasjon, både om lovverk og helsemessige konsekvenser av kjønnslemlestelse. Foreldrene ville da også forstå at en eventuell kjønnslemlestelse ville bli dokumentert på et senere tidspunkt og føre til straffeforfølgelse.
Flere av innringerne tok kontakt flere ganger for videre veiledning i prosessen.
Dagens situasjon
Blir jenter i Norge utsatt for kjønnslemlestelse? Er det fremdeles foreldre som tar med seg sine døtre på ”ferie” for å få utført kjønnslemlestelse? Eller er det slik som mange stemmer i de miljøene det gjelder hevder, at man har sluttet å følge de gamle tradisjonene? Er det virkelig behov for et videre systematisk arbeid mot kjønnslemlestelse av jenter i Norge, eller kan tiltakene bli avskrevet som politikernes tidvise behov for å vise handlekraft?
Meningene er delte og argumentasjonen er følelsesladet.
Den korte perioden krisetelefonen mot kjønnslemlestelse har vært åpen, er altfor kort å dokumentere omfanget for behovet for framtidige tiltak. Den indikerer allikevel behovet for råd og veiledning. Og på bakgrunn av vår arbeid direkte med ungdom de siste 10 årene, har vi konkrete erfaringer med at kjønnslemlestelse er blitt utført og sterke signaler på at overgrepene fortsetter. Det er også sterke signaler på at alderen for når kjønnslemlestelse blir utført har forskjøvet seg på grunn av emigrasjon. Mens jentebarna i foreldrenes opprinnelsesland vanligvis blir kjønnslemlestet i 8 – 10 års alderen, har vi nå signaler på at det utføres mye tidligere, helt ned til 2-3 års alderen. Små barn vil ikke sladre.
Har det skjedd en holdningsendring i foreldregenerasjonen i de miljøene med tradisjon med kjønnslemlesting?
Vi betviler ikke at enkelte foreldre både har erkjent de helsemessige skadene etter kjønnslemlesting og har inntatt et standpunkt om ikke å begå lovbrudd i Norge. På den andre siden, er vi vitne til en foruroligende utvikling i de samme miljøene:
- Jenter som henvender seg til SEIF forteller om en streng intern justis med hensyn til klesdrakt. I gatebildet ser vi fotside, mørke chadorer i tillegg til hijab og enkelte niqab. Jentene i vanlige norske klær forteller om verbal sjikanering og aggressivitet på gata, på bussen, på arbeidsplassen, fra gutter og menn fra miljøet.
- Jenter forteller oss på SEIF at de har betrodd seg om sine problemer og planer til personer som har stått fram som liberale i miljøet, bare for å oppleve at lojaliteten innad med foreldregenerasjonen har rådet. De ”liberale” har snakket både med foreldrene og resten av miljøet og slik satt jentene i livsfare.
- Jenter og kvinner som oppsøker SEIF for hjelp til operasjon og gjenåpning etter infibulasjon, er livredde for at miljøet skal få vite om det. De vil da bli betraktet som horer.
- Det har etter hvert blitt en større utfordring å gi krisehjelp til jenter fra disse miljøene. Sikkerhetstiltakene er innskjerpet. Det er også en omstendig prosess med å finne trygt bosted rundt om i landet, hvor jentene kan fortsette sitt liv med nytt navn og sperret adresse kode 6 etter flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold. Dette fordi hun kan bli utsatt for sjikane og aggressivitet fra miljøet i de fleste større byer i Norge, hvis hun blir mistenkt for å være en frafallen ”søster”.
4. Det videre arbeid mot kjønnslemlestelse / forslag til tiltak
SEIF´s krisetelefonen mot kjønnslemlestelse
Krisetelefonen nummer 46 86 40 00 bør fortsatt være et tilbud som et pilotprosjekt, i første omgang fram til 31.12.07. Den bør være betjent mellom klokken 0900 og 1800, fra mandag til fredag.
Erfaringene viser så langt at terskelen for å komme med sine bekymringer til krisetelefonen, både for privatpersoner og offentlig ansatte, er lavere enn det å henvende seg direkte til barnevern, politi eller andre offentlige instanser. Når de har fått gjennomdrøftet saken over krisetelefonen, føler de seg også tryggere i den videre prosessen og kan henvise til samtalen og rådene fra krisetelefonen.
Krisetelefonen mot kjønnslemlestelse bør være et smalt og spesialisert tilbud, med grundig kunnskap og erfaring på området. Krisetelefonen bør drives med engasjement i det videre spesifikke arbeidet mot kjønnslemlestelse. Arbeidet med råd, veiledning og henvisning for å avverge kjønnslemlesting må ikke drukne i en mer generell og bredere informasjonstelefontjeneste. Ufarlige og utvannete tiltak er blitt prøvd før - uten nevneverdige resultater.
Krisetelefonen mot kjønnslemlestelse bør være bare ett av flere tilbud i et mer langsiktig arbeid. Vi vil her bare nevne noen av flere nødvendige tiltak i det videre arbeidet:
En enkel konklusjon på krisetelefonens sommerjobb:
På 2 måneder, 12 konkrete henvendelser som gjaldt alvorlig bekymring for overgrep mot 15 barn.
Om vi bare avverget en eneste kjønnslemlestelse, står norske myndigheter ansvarlig for lemlestelse av ett pikebarn mindre - når den tid kommer.
Selvhjelp kan også nåes på e-post:seif@seif.no