Rapport mai 08 - april 09

1. Bakgrunn for prosjektet

2. Metodikk

3. Målsetninger/tiltaksbeskrivelse

4. Statistikker

5. kommentarer til statistikkene

6. Regjeringens handlingsplan for å bedre levekårene for Rom i Oslo

7. Resultater - Den lange veien

8. Videre arbeid i 2009/2010

  1. Bakgrunn for prosjektet

I vårt arbeid med ungdom de siste årene, mottok vi henvendelser fra ungdom fra familier med vidt forskjellig nasjonal, etnisk og religiøs bakgrunn, og etter hvert også fra en ungdomsgruppe som er blitt fullstendig oversett og uteglemt i Regjeringens handlingsplaner: ungdom og unge kvinner av Rom-folket (sigøynere).

Rom-folket i Norge (sigøynerne) utgjør til sammen ca. 500 personer, derav ca. 150 mindreårige. Noen kom til Norge på slutten av 1800-tallet, andre så sent som i 1950-årene og andre igjen senere, gjennom giftemål med herboende Rom. De er norske borgere, de fleste fastboende, men tilbringer sommeren på reisefot. Felles for dem alle er at lever marginalisert fra det norske storsamfunnet.

De aller fleste voksne er analfabeter og deltar ikke i arbeidslivet. De mottar uføretrygd og andre trygdetytelser og eventuelt supplementær hjelp fra sosialkontoret. Noen har ekstra inntekter gjennom mer eller mindre lysskye forretninger, og tilbringer perioder i fengsel. Rom-folket er marginalisert fra storsamfunnet også av eget ønske. De vil ikke miste sin kultur ved å bli ”fornorsket”.

Familier arrangerer ofte ekteskap for sine barn, mens de ennå er mindreårige, guttene i 15-16 års alderen og jentene så unge som 12 år og oppover. Vielsene blir ikke registrert hos norske myndigheter, og seremonien foregår etter Rom-tradisjonen. Jentene føder ofte sitt første barn mens de selv er barn under den seksuelle lavalder, uten at helsepersonell reagerer.

Etter vielsen flytter jenta til sin svigerfamilie, hvor det blir forventet at hun skal tjene sin mann og hans familie. Kvinnemishandling er utbredt, utført av ektemannen eller hans familie. Skilsmisse forekommer sjeldent, men ettersom ekteskapet ikke er registrert hos norske myndigheter, blir kvinner med barn registrert som enslig forsørgere og mottar de stønader som enslige forsørgere har krav på.

Foreldrene sender ikke barna på skole, uten særlig reaksjon fra myndighetenes side. Nærmere 100% av de unge fullfører ikke grunnskolen. Vi kjenner kun til en jente som har fullført videregående skole. De unge må også i dag følge tradisjonene som nevnt ovenfor. De blir giftet bort fra 12-13 års alderen og fortsetter livet slik som beskrevet ovenfor.

Dette livet som marginaliserte, analfabeter og uføretrygdede har store helsemessige konsekvenser for den enkelte. Når det gjelder kvinnene, sliter mange med psykosomatiske plager, ofte med et stort forbruk av piller. Når det gjelder ungdommen, er narkotika- og rusmiddelmisbruk et økende problem. Ressurspersoner innad i miljøet begynner å innse at noe må gjøres for å unngå at deres barn ikke går til grunne, men har selv liten erfaring med problemløsning, og hvordan man systematisk skal angripe problemstillingene for å oppnå resultater. De har uttrykt ønske om samarbeid med Selvhjelp for innvandrere og flyktninger i dette arbeidet. Det faktum at en gruppe mennesker midt blant oss er fullstendig marginalisert kan muligens forklares med at Rom-folket i første omgang ble forsøkt tvangsassimilert, deretter ”gitt opp” og dermed glemt av myndighetene. Vi kjenner historien om forbud mot innreise til Norge i 1930-årene, forfølgelse og uttryddelse i konsentrasjonsleier, forfølgelse og forsøk på tvangsassimilering i Norge i etterkrigstiden, opprettelse og deretter nedleggelse av et sigøynerkontor på 1980 tallet, og deretter oppgitthet og glemsel. Unnfallenheten i dag skjules bak argumenter om at man må respektere Rom-folkets kultur, og det skjer at representanter fra offentlige instanser deltar i barnebryllupene med stor festivitas i ekte Rom-tradisjon.

Prosjektet En plass i samfunnet – også for meg er per i dag det eneste tiltaket i Norge, rettet spesielt mot Rom-folket, for å forbedre hele gruppens livssituasjon.

  2 Metodikk

Vi har i prosjektet En plass i samfunnet – også for meg basert oss på den arbeidsmetoden som kjennetegner vårt arbeid i SEIF. Det vil si, på den ene siden å gi informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak. På den andre siden, bruker vi ressurser på kunnskaps- og erfaringsoverføring til de politiske og offentlige instanser, for å få satt prinsipielle problemstillinger på den politiske dagsorden, for slik å få i gang tiltak for å forbedre situasjonen til Rom-folket.

I samarbeid med de som henvender seg til oss, mann, kvinne, ungdom og familier, prøver vi å finne praktiske løsninger på de konfliktene som oppstår i relasjonene innad i familiene. Alt avhengig av den enkelte sak, forsøker vi å etablere kontakt med offentlig instanser som skole, barnevern, sosialkontor, politi, osv.

Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak må skje i samarbeid med den det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant Rom-folket. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter, plikter og rettsvern i det norske samfunn.

Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet.

For å etablere en nærmere kontakt med Rom-folket og for å gjøre dem kjent med vårt prosjekt og våre målsetninger, har vi drevet et oppsøkende arbeid. Dette oppsøkende arbeidet har bestått i et stort antall hjemmebesøk, der vi i tillegg til å gi informasjon om vårt prosjekt, også har informert og bistått til problemløsning i enkeltsaker. Det har vært et meget vellykket arbeid som har gitt oss en betydelig grad av tillit innad i miljøet. Denne tilliten har igjen ført til at Rom-folket selv nå henvender seg til vårt kontor for råd og direkte bistand.

En annen viktig del av vårt arbeid har bestått i å arrangere informasjons- og debatt møter med representanter fra Rom-folket. Gjennom disse møtene har vi kunnet bygge videre på vårt kontaktnett i foreldregenerasjonen og klart å etablere et samarbeid med de positive kreftene i miljøet.

Når det gjelder vårt arbeid med kunnskapsoverføring utad, har vår hovedmålsetning vært å informere de berørte politiske og offentlige instanser om sentrale problemstillinger som analfabetisme, arrangerte ekteskap mellom mindreårige og Rom-folkets sosioøkonomiske situasjon, og fokusert på konkrete tiltak som må igangsettes for å løse disse problemene.

3. Målsetninger

Vi vil her fokusere på målsetningene innenfor de områdene av størst betydning for Rom-folket.

• Bekjempelse av analfabetisme – grunnskole for barn

• Bekjempelse av analfabetisme – voksenopplæring for Rom-ungdom og voksne

• Arbeid mot arrangerte ekteskap mellom mindreårige

• Arbeid mot at barn føder barn

• Arbeid for å bedre kvinnenes livssituasjon og stilling i Rom-miljøet

• Arbeid mot diskriminering

• Arbeid blant de bostedsløse/forbedring av boligsituasjonen blant Rom-folket

• Arbeid for å opprette et kulturhus for Rom-folket i Oslo

• Arbeid for Rom-ungdommens behov og rettigheter

• Drift av et kontor for informasjon, råd og praktisk bistand til Rom-folket, da med spesiell fokus på kvinner, barn og ungdom

Målsetningene for prosjektet En plass i samfunnet – også for meg favner såpass vidt og inkluderer de viktigste områdene hvor det må settes inn ressurser for å oppnå, på lengre sikt, en reell forbedring av Rom-folkets stilling i det norske samfunnet.

Disse målsetningene lå også til grunn for vårt forslag til handlingsplan som vi opp gjennom årene har fremmet for politikere både i kommune og regjering. Handlingsplanen som nå endelig foreligger har ikke innbefattet noen av de mest sentrale punktene i vår liste av målsetninger. Vi vil komme tilbake til dette i vår neste årsrapport.

  4.Statistikker

Totalt antall henvendelser (01.05.08 - 30.04.09) : 195

Saksområder:

Offentlige kontorer: 40%
Herav:
Sosialkontor: 7 %
Trygdekontor: 18 %
Barnevernkontor: 8 %
Ligningskontor/folkeregister: 7 %

Skole: 8 %

Boforhold: 10 %

Økonomiske problemer: 11 %

Annet: 10 %

Informasjonsvirksomhet/media: 2 %

Ungdomsarbeid: 19%

5.Kommentarer til statistikkene

Statistikkene for de siste tolv månedene viser en nedgang i antall henvendelser i forhold til forrige periode. Nedgangen skyldes først og fremst interne konflikter i miljøet som har det gjort det vanskelig for oss å gjennomføre vårt oppsøkende arbeid blant Rom-folket. På tross av dette har vi klart å opprettholde vår nære kontakt med de hjelpesøkende Rom vi bisto i begynnelsen av prosjektet. De fortsetter å henvende seg til oss med alle de problemer de måtte ha. Vårt arbeid med oppfølging i disse sakene har bidratt til å styrke deres tillit til SEIF.

Tallmaterialet viser at problemene i kontakten mellom Rom-folket og det offentlige hjelpeapparatet fremdeles er omfattende. Disse tallene viser hvordan Rom-folket generelt avhenger av det offentlige på helt sentrale områder, og hvordan denne avhengigheten synes å vedvare.

Statistikkene viser at antallet henvendelser som dreier seg om skole har hatt en betydelig økning, faktisk en fordobling fra året før. Dette skyldes vår direkte kontakt med skoler i saker som angår Rom-elever og våre henvendelser til Utdanningsetaten i Oslo kommune for informasjon om situasjonen til disse elevene.

Det siste året har vi påbegynt et arbeid hvor vi retter søkelyset på Rom-barn og ungdom. Gjennom vår kontakt med Barne,- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har vi fått kjennskap til EU-programmet Aktiv ungdom og hva dette programmet har å tilby ungdom med færre muligheter. Dette arbeidet utdyper vi under punktet ungdomsarbeid.

Ad. offentlige kontorer
40 % av alle henvendelser dreier seg om Rom-folkets kontakt med det offentlige hjelpeapparatet. Rom opplever det offentlige som lite tilgjengelig. Dette står i en klar relasjon til deres situasjon som analfabeter og de strenge kravene til skriftlige henvendelser og dokumentasjon som det offentlige opererer med. Det er også ofte lang saksbehandlingstid, og den hjelpesøkende føler at hun eller han ikke når fram. SEIF fungerer her som et mellomledd, både med å være behjelpelig ved utfylling av skjemaer og senere ved oppfølging av sakene. Vi blir også med til de ulike offentlige kontorer når den hjelpesøkende ber oss om det og/eller vi ser at det er behov for det. Vi påser at den hjelpesøkende får den hjelpen hun eller han har krav på, samtidig som vi baserer oss på å få til et godt samarbeidsforhold med den offentlige instansen det gjelder.

Sosialkontor:
Det er først og fremst Rom-kvinner som henvender seg til sosialtjenesten for økonomisk bistand. Dette skjer som regel når de ikke lenger mottar de trygdeytelser de kan få i forbindelse med barnefødsler, nærmere bestemt overgangsstønad og kontantstøtte. Når barnet fyller tre år, opphører disse trygdeytelsene. Rom-kvinnene opplever da å havne i en meget kritisk økonomisk situasjon og finner ingen andre utveier enn å søke sosialhjelp. Som oftest henvender de seg til oss for utfylling av skjemaer. Flere kvinner søker også vår hjelp når de skal til møter med sosialtjenesten og ber om at vi er tilstede på disse. De føler trygghet og vet at de blir hørt når SEIF er tilstede.

Det siste året har vi også sett at flere Rom har hatt store problemer med å dekke bo- og strømutgifter. Vi har bistått disse personene med å kontakte sosialkontoret for økonomisk bistand.

Trygdekontor:
Det siste året har vi mottatt henvendelser fra Rom for hjelp til å søke trygdeytelser som barnetrygd, barnebidrag, kontantstøtte, engangsstønad, overgangsstønad og uførepensjon. Vi har også bistått med innhenting av dokumentasjon som kan bekrefte søknadens gyldighet, og vi har informert om pliktene knyttet til disse ytelsene.

Barnevern:
SEIF har også det siste året vært inkludert som samarbeidspart i saker som berører enkelte Rom-familier. Barnevernet har i de fleste tilfeller fått kjennskap til vårt prosjekt og vårt arbeid med Rom-folket i Oslo, og de har benyttet seg av den kompetansen vi sitter med om miljøet som de offentlige instanser mangler.

Rollen som samarbeidspart har også gitt oss muligheten til å bidra til å endre det negative inntrykket de fleste Rom har av barnevernet. Vi har fremstilt barnevernet som en institusjon med flere gode tiltak som flere av familiene kan dra nytte av. Vi har informert dem om muligheten barnevernet har til å iverksette frivillige hjelpetiltak i hjemmene, og hvordan disse kan bidra til en forbedring av familienes situasjon. Vi har flere eksempler på familier som har takket ja til frivillige hjelpetiltak som miljøarbeidere og støttekontakter.

Ad. skole
Henvendelsene vi har fått har dreid seg om oppfølging av de få Rom-barna som går på skolen, og som vi har fulgt siden vi startet prosjektet. Vi har vært samarbeidspart i saker som berører disse elevene og bidratt med vår kompetanse om Rom-folket generelt og vår kjennskap til elevenes situasjon spesielt.

Vår rolle som samarbeidspart har gitt oss anledning til å uttale oss om hva vi mener er de nødvendige tiltakene som bør iverksettes for å forbedre Rom-elevenes skolesituasjon og hvilke ”særtiltak” som bør forkastes. Som eksempel her kan nevnes saken til en Rom-elev med særdeles høyt skolefravær. Skolen hadde kommet fram til at en periode med hjemmeundervisning ville være avgjørende for å få denne eleven tilbake på skolen. Vi sa tidlig ifra til skolen at et slikt tiltak ikke ville få denne eleven tilbake på skolebenken. PPT mente også det samme, men våre råd ble avfeid. Skolen fikk startet hjemmeundervisningen, men opplegget fungerte kun i noen få dager. Resultatet har blitt at eleven forblir hjemme, uten noen som helst form for undervisning. Skolens velvillige tilbud om særtiltak har ført til at nok en av de få rom-barna i skolen har droppet ut. Nok en gang ser vi hvordan skolen gir rom-barn særtiltak i stedet for å bruke alminnelige undervisningstiltak, som de ellers ville ha brukt dersom det hadde dreid seg om andre barn. Og nok en gang ser vi at særtiltak ikke er veien å gå.

I løpet av høsten 2008 tok vi kontakt med Utdanningsetaten for informasjon om tildeling av såkalte stimuleringsmidler - kr. 500.000,- som var blitt fordelt mellom 9 grunnskoler i Oslo. Vi fikk en oversikt over de skolene i Oslo som hadde mottatt disse midlene og antallet Rom-elever fordelt på de ulike skolene. Vi fikk også høre at noen Oslo-skoler hadde benyttet disse midlene til hjemmeundervisning og henting av skolebarna. Utdanningsetaten sitter inne med en meget god oversikt over de Rom-barna som går på skolen. På bakgrunn av dette tok vi opp saken til en 13-år gammel Rom-jente som hadde begynt på ungdomsskolen og som hadde behov for ekstra undervisning i enkelte fag. Skolen til denne jenta sto ikke på lista over de skolene som hadde fått midler øremerket Rom-elever. Vi la vekt på hvor viktig det var at nettopp denne eleven fikk ekstra hjelp, da det dreide seg om en av de få Rom-jentene som hadde fått muligheten til å begynne på ungdomsskolen. Utdanningsetaten hadde ikke bevilget midler til jentas skole, da ”jenta hadde gått regelmessig på skolen siden skolestart”. Hun falt dermed utenfor den målgruppen disse midlene var tiltenkt for. Vi understreket at det var i saker som denne det var nødvendig å sette inn ressurser på skolene, for nettopp å stimulere Rom-elevene til å fullføre grunnskolen. Utdanningsetaten mente på sin side at det var skolens ansvar å gi jenta den ekstraundervisningen hun trengte. Jenta har på tross av vanskeligheter gått hele 8. klasse. Hun sliter fremdeles med enkelte fag og synes skolen er vanskelig. Med litt ekstra drahjelp ville denne jenta med stor sannsynlighet fullføre grunnskolen. Slik situasjonen er nå, kan vi bare håpe på det beste.

Ad. boligforhold
Et stort antall av henvendelsene dreier seg søknader om kommunale utleieboliger, søknader om boliglån/etableringslån og søknader om bostøtte. Et økende antall av de som henvender seg til oss er i påvente av svar på søknad om kommunal leiebolig. Som mellomledd i disse sakene, og for å innhente den riktige informasjonen som kan føre til en raskest mulig avklaring, tar SEIF kontakt med henholdsvis boligkontor og Boligbygg Oslo KF. Vi bistår de hjelpesøkende med innhenting av nødvendig dokumentasjon, fyller ut skjemaer og tar direkte kontakt med saksbehandlere når det er behov for det.

De øvrige henvendelsene dreier seg om leie av bolig på det åpne leiemarkedet. Leiemarkedet i Oslo er vanskelig for Rom. En rekke fordommer som fra gammelt av er blitt brukt for å stigmatisere gruppen ( ”sigøynere er skitne”, ”de er bråkete”, o.l.) lever i beste velgående og er på mange måter med på å skape problemer for Rom på det private leiemarkedet.

Ad. økonomisk problemer
Det er spesielt Rom-kvinnene som sliter økonomisk og som har behov for bistand til å få oversikt og orden på sin økonomi. Mange av kvinnene er neddynget i gjeld, og opplever en kaotisk situasjon ved at de til stadighet mottar inkassoer og krav som de verken forstår innholdet eller konsekvensene av. Vårt arbeid i disse sakene er å bistå med forhandlinger med kreditorer, hjelp til å inngå nedbetalingsavtaler, sanering av gjeld, budsjettering, m.m.

Ad. annet
Rom henvender seg til oss med vidt forskjellige problemer. Det ville bli for detaljert å liste opp disse problemstillingene under separate punkter, og vi har derfor slått noen av dem sammen under ”annet”. Henvendelsene her har dreid seg om telefoner og brev til forskjellige instanser som fylkesmannen, tollvesenet, NRK (lisensinnkreving), advokat, bank, m.m.

Ad. ungdomsarbeid
Det siste året har vi påbegynt et arbeid hvor vi retter søkelyset på Rom-barn og ungdom. Gjennom vår kontakt med Barne,- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har vi fått kjennskap til EU-programmet Aktiv ungdom og hva dette programmet har å tilby ungdom med færre muligheter.

Aktiv ungdom er EUs ungdomsprogram for ikke-formell læring. Målgruppen er ungdom mellom 13 og 30 år og de som jobber med ungdom. Målsetningen bak dette programmet er at unge mennesker skal få anledning til å tilegne seg nye kunnskaper og ferdigheter ved å ta ansvar og skape nye prosjekter.

Ikke-formelle læringsprosesser er et alternativ og supplement til det formelle skolesystemet. Ikke-formell læring krever frivillig og aktiv deltagelse og er derfor nært knyttet opp mot ungdoms egne behov, ønsker og interesser. Læringen gjennomføres med andre metoder og i andre former enn i det formelle skolesystemet.

Ungdom med spesielle utfordringer er en prioritert gruppe i Aktiv ungdom. De spesielle utfordringene kan være knyttet til: sosiale vanskeligheter, økonomiske vanskeligheter, problemer knyttet til skolegang og kulturelle forskjeller.

Etter hvert som vi ble bedre kjent med dette programmet konkluderte vi raskt med at et slikt program passet vår målgruppe, ikke bare fordi det prioriterer ungdom med færre muligheter, men også fordi det ikke-formelle aspektet ved programmet kan lett anvendes overfor en gruppe barn og ungdom som alltid har falt utenfor det formelle skolesystemet.

I juni 2008 deltok vi på et seminar i regi av Aktiv ungdom hvor vi fikk anledning til å treffe flere europeiske organisasjoner som arbeidet med Rom-ungdom. Vi fikk etablert et godt samarbeid med to organisasjoner fra henholdsvis Portugal og Litauen, noe som har resultert i en ungdomsutveksling som vi nå driver og planlegger. Denne utvekslingen, Dance With Us, vil finne sted i Portugal i oktober 2009. Fra Norge vil vi ha 8 rom-ungdommer i alderen 13-22. Idéen bak denne utvekslingen er å aktivisere Rom-ungdom på en positiv måte gjennom dans og musikk. En annen viktig målsetning er å vise denne positive siden ved Rom-kulturen og hvordan den kan bidra i kampen mot fordommer og rasisme.

De norske rom-ungdommene gleder seg til å delta på et slikt arrangement. Disse ungdommene mangler arenaer hvor de selv kan være aktive deltagere. Gjennom deltagelse i denne gruppeutvekslingen vil de få anledning til å være de sentrale aktørene i et prosjekt som de selv har vært med på å utforme. Rom-ungdommene forteller ofte at de mangler kunnskap om sitt folks kulturelle tradisjoner og at de gjerne vil lære mer om disse. Verken skolen eller gruppen selv gir ungdommene innsikt i disse tradisjonene. Skolen har ikke innlemmet kunnskap om Rom-minoriteten i sine undervisningsplaner og gruppen selv har ikke arenaer hvor de kan gi uttrykk for sin kulturelle tradisjon.

Videre ønsker vi å arrangere en ungdomsutveksling i Norge, men inntil videre er EU-midlene til dette prosjektet så lave at de ikke strekker til et arrangement i høykostnadslandet Norge. Dette er svært beklagelig, da norsk rom-ungdom ville ha hatt et stort utbytte av et slikt arrrangement. Vi vil derfor se på mulighetene for økonomisk støtte fra andre kilder, slik at arrangementer også kan finne sted i Norge.

Ad. informasjonsvirksomhet/media

Departement og kommune:
Som følge av vår deltagelse i debatten som fulgte i etterkant av konfrontasjonen mellom to rivaliserende Rom-familier i begynnelsen av april -08, ble vi innkalt til møte med daværende statsråd Bjarne Håkon Hansen i Arbeid- og inkluderingsdepartementet. Vi fikk understreket behovet for en helhetlig handlingsplan, noe daværende statsråd lovte han skulle igangsette snarest. Dette var det mest positive vi hadde opplevd i alle de fem årene vi har arbeidet med prosjektet ”En plass i samfunnet - også for meg”.

Offentlige instanser:
Det siste året har vi mottatt henvendelser fra offentlige instanser knyttet til barnevernet og sosialtjenesten som har uttrykt et ønske om å lære mer om rom-folket. Vi har holdt innledninger og seminarer hvor vi har fortalt om rom-folkets marginaliserte stilling i det norske samfunnet og rettet et spesielt fokus på barnas situasjon.

Europa:
Også det siste året har vi utvidet vår informasjonsvirksomhet for å nå sentrale fora i Europa, bl.a. ECRI (European Commission against Racism and Intolerance). Den informasjonen vi kunne gi om forholdene til norske rom ble inkludert i rapportene fra ECRI om behandling av minoriteter i de forskjellige europeiske landene.

Media:
Også det siste året har vi benyttet oss av media for å få Rom-folkets situasjon på den politiske dagsorden. Media kontakter også SEIF for bakgrunnsinformasjon til oppslag om rom. Vi forsøker til enhver tid å belyse den ekstreme marginaliteten som preger denne gruppen for på den måten gjøre myndighetene oppmerksom på deres ansvar, spesielt med hensyn til barnas skolegang.

  6. Regjeringens handlingsplan for å bedre levekårene for Rom i Oslo

I disse dager har Arbeids-og inkluderingsdepartementet presentert en handlingsplan for Rom-folket i Oslo. Denne handlingsplanen har nå endelig kommet på bordet etter et sterkt engasjement fra SEIFs sin side, som allerede fra starten av prosjektet ”En plass i samfunnet - også for meg” i 2003 påpekte behovet for en slik plan for å oppnå en reell forbedring av rom-folkets livssituasjon.

Under vårt møte med daværende statsråd Bjarne Håkon Hansen i april 2008 redegjorde vi for den marginaliteten som preger denne gruppen. Vi la vekt på hvor nødvendig det var å arbeide helhetlig med de mange problemer som rammer rom, og kom med eksempler på andre europeiske land som hadde lykkes med sine handlingsplaner rettet mot rom. Daværende statsråd sa seg enig med oss at en handlingsplan var nødvendig, og lovte oss at han straks skulle sette sammen en arbeidsgruppe bestående av representanter fra de ulike berørte departementer for å utarbeide nødvendige tiltak. Vi drøftet arbeidsområder som burde prioriteres og som var skissert i årsrapportene fra vårt arbeid i prosjektet ”En plass i samfunnet …”. SEIF stilte seg også til rådighet med våre erfaringer i forbindelse med utarbeidelse av regjeringens handlingsplan.

Myndighetenes politikk overfor nasjonale minoriteter skal være forankret i dialog med minoritetene, jf. Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Alle forslag til tiltak skal utvikles i samarbeid med gruppene det gjelder. SEIF har fått kjennskap til at AID, sammen med Oslo kommune, har vært i dialog med rom-representanter i arbeidet med handlingsplanen. Det vi imidlertid frykter er at myndighetene har basert seg på personer som ikke kan sies å være representative for hele gruppen. Etter det SEIF har fått kjennskap til, har samarbeidet i hovedsak vært med personer som tilhører en liten kjerne av den rike og konservative gruppen. De representerer på ingen måte de mange fattige alenemødre, unge foreldre og ungdom som henvender seg til SEIF. Det er også godt mulig at enkelte representanter fra denne mest konservative gruppen har uttrykt ønske om at SEIF ikke skulle delta i arbeidet med handlingsplanen. SEIF har aldri vært kjent for å være populær blant konservative patriarker i de forskjellige miljøene, og det er heller ikke til å skjule at enkelte patriarker i rom-miljøet ikke er spesielt glad i oss og det vi står for. Vi finner det allikevel beklagelig, dersom de mest konservative i rom-miljøet har fått mest gehør hos myndighetene, noe også handlingsplanen bærer preg av.

Ved gjennomgang av regjeringens handlingsplan ser vi at de fattige alenemødrene, ungdommen og da spsielt pikebarna ikke står i fokus. Deres stemme er neppe blitt hørt, selv om de står for et reelt ønske om endring og integrering. Det er disse menneskene vi har skrevet om i våre mange rapporter: alenemødre som til tross for mange utfordringer satser på barnas skolegang, en ny generasjon foreldre som kjemper for at deres barn skal få det de aldri fikk, at mindreårige ikke skal bli arrangert inn i ekteskap og at barn ikke skal føde barn.

I neste års rapport over arbeidet i prosjektet ”En plass i samfunnet - også for meg” vil vi fokusere nærmere på regjeringens handlingsplan. Vi vil også følge med argusøyne iverksettelsen av planen og effektene av tiltakene. Og mest av alt, vil vi arbeide videre for at levekårene for de fattige alenemødrene, unge foreldre og deres barn blir forbedret i årene framover.

  7. Resultater - Den lange veien

Siden vi påbegynte prosjektet ”En plass i samfunnet – også for meg” i 2003 har vi i våre årlige rapporter understreket at arbeidet med å forbedre en hel gruppes livssituasjon nødvendigvis ville ta tid, og skisserte tidsperspektiver på 5-10 år. Dette både med hensyn til den nødvendige prosessen med holdningsendringer og utvikling innad i miljøet, men også når det gjelder alle de tiltakene som er nødvendige fra det offentlige. Dette forutså vi også ville ta tid, spesielt tatt i betraktning myndighetens tafatthet overfor Rom-folket i Norge.

Når vi her skal skissere oppnådde resultater etter 6 års arbeid, blir det også på sin plass å påpeke det som ennå er uoppnådd, både internt i miljøet og ikke minst fra myndighetenes side.

Prosessen innad i miljøet

1. Bevisstgjøring blant Rom-kvinner
Etter hvert opplever vi at Rom-kvinner kommer til SEIF for hjelp til å oppnå det rettsvern, beskyttelse og rettigheter som kvinner og barn skal ha i Norge. Det kan her dreie seg om politianmeldelse av overgrep og sikkerhetstiltak (sperret adresse kode 6, trygghetsalarm, m.m.) for å beskytte seg selv og eventuelle barn. Det kan også dreie seg om alenemødre med behov for hjelpetiltak fra barnevernet, hvor de kommer til SEIF for å bli hørt. Etter hvert kommer også unge jenter til SEIF for hjelp til å unngå et arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, eller for bistand til å komme seg ut av et slikt arrangement.

2. Bevisstgjøring blant unge foreldre
I vårt arbeid med Rom-folket har vi oppnådd kontakt med flere barnefamilier med unge foreldre som ser betydningen av utdanning. Selv fikk de ikke den skolegangen de hadde krav på. Derfor er de veldig opptatt av at deres barn skal gå på skolen, noe de ser som en nødvendig betingelse for å å oppnå en reell integrering i det norske samfunnet. De ytrer ønske om at barna skal gå i vanlige norske klasser. De ser også at det ikke eksisterer en motsigelse mellom det å være Rom og det å ha utdanning. Tvert imot vektlegger de hvordan utdanning er med på å styrke deres identitet som Rom.

Håpet ligger i disse unge, liberale og fremtidsrettede familiene. For at de skal lykkes, trenger de hjelp og støtte slik at kontinuiteten i barnas skolegang blir sikret.

3. Bevisstgjøring blant ungdom
I arbeidet med Aktiv ungdom-programmet opplever vi at rom-ungdommen etterlyser et ønske om å være delaktige i prosjekter som angår dem. De ønsker å lære mer om sin egen kultur og sin identitet som rom. Samtidig ønsker de å treffe andre rom-ungdommer fra andre land for å lære av og om hverandre. Vårt ønske er at de også skal være bevisste på hva det vil si å være rom i dag. I tillegg til fordommer de møter i det norske storsamfunnet, blir de også møtt med forestillinger som har sitt rotfeste internt i gruppen, noe som betinger deres handlinger og valgmuligheter. Forestillinger knyttet til identitet og kjønn er med på å skape bestemte atferdsmønstre som de unge nærmest blir tvunget til å følge. Et handlingsmønster utenom det sosialt aksepterte kan medføre utestenging og i ytterste konsekvens ”tap” av identitet som rom.

Gjennom vårt arbeid med Aktiv ungdom-programmet ønsker vi å gi ungdommene muligheten til å reflektere rundt disse problemstillingene og lære om kulturell identitet som en prosess, ikke som et uforanderlig rammeverk man ikke kan komme ut av.

4. Rettigheter og plikter
Rom-folket som kommer til SEIF for bistand til å utforme søknader om ytelser fra det offentlige får hjelp til dette, samtidig som vi informerer dem om at søknaden kun omfatter de ytelser de rettsmessig har krav på. Vi bistår også med innhenting av dokumentasjon som kan bekrefte søknadens gyldighet. Samtidig informerer vi om pliktene knyttet til disse ytelsene.

Det faktum at Rom-folket henvender seg til SEIF for å få denne bistanden innenfor lovlige rammer ser vi som en viktig prosess innad i miljøet.

Det offentlige – en treg masse
I løpet av de siste tolv månedene har vi ikke fått kjennskap til at det er blitt implementert noen andre tiltak utenom voksenopplæringstilbudet i regi av Oslo kommune.

1. Midler
I 2008 ble det avsatt 3 millioner kroner på statsbudsjettet øremerket tiltak for å sikre Rom-barnas skolegang. Av de 3 millionene er Oslo kommune blitt innvilget midler til voksenopplæringstilbudet og til oppfølgingstiltak for Rom-elever i 9 grunnskoler. SEIF har fremdeles ikke mottatt tilskudd til vårt generelle arbeid blant Rom-folket i 2008, men forutsetter at vi også i år får støtte for dette arbeidet. Oslo kommune mottar nå midler, men etter det SEIF kjenner til, har ennå ikke kommunen oppnådd nevneverdige resultater, verken når det gjelder alfabetisering av unge voksne eller oppfølging av Rom-barn i skolen.

2. Barnevern
Daværende byråd for velferd og sosiale tjenester, Margaret Eckbo, annonserte i januar 2005 at nye rutiner i barnevernsaker som angikk Rom-barn var blitt utarbeidet og iverksatt. Disse rutinene gikk bl.a. ut på at et sentralt barnevernskontor i én bydel skulle være ansvarlig, uansett om familier flyttet mellom bydeler. Dette så vi som et svært positivt tiltak. Det dreier seg her om en marginalisert gruppe med liten tillit til det offentlige generelt og spesielt til barnevernet. Likevel har mange alenemødre etter hvert fått tillit til denne instansen, som er gått inn med diverse hjelpetiltak i familien.

Dessverre må vi konstatere at tiltaket med en sentral barneverntjeneste ennå ikke ble iverksatt i 2008. Vi opplever stadig at mødre som flytter med sine barn fra en bydel til en annen blir henvist til nærmeste barnevernkontor på det nye bostedet. Kvinnene må på nytt fortelle om sine problemer når det gjelder barna til helt nye mennesker som de ikke har tillit til og er redde for. En annen negativ side er at kvinnene unndrar seg å ta kontakt med det nye barnevernkontoret, med den konsekvens at ingen lenger har innsikt i barnas livssituasjon.

3. Bolig
SEIF har i sine rapporter påpekt nødvendigheten med å opprette en oppfølgingstjeneste i forhold til Rom bosatt både i kommunale leiligheter og leiligheter på det åpne markedet. Denne oppfølgingen bør bestå i jevnlig kontakt med familiene, både for å påse at husleier blir betalt, at ordensregler blir fulgt og bistå med råd og informasjon generelt. Dette er utprøvd i Sverige med gode resultater.

Vi ser i 2008 ennå ingen forsøk på tiltak fra det offentlige på dette området.

4. Eksempel på tverretatlig samarbeid
Utover året 2005 begynte vi å få signaler om et samarbeid mellom etater for å få en oversikt over eksistensen av Rom-barn. Det kan virke utrolig at i et oversiktlig samfunn som det norske lever det en gruppe mennesker som er så til de grader marginalisert at det offentlige ikke har hatt kjennskap til verken antall barn i gruppen eller under hvilke forhold de lever. Dette forklarer på den ene siden hvordan det har vært mulig for enkelte individer i gruppen å tilegne seg urettsmessige ytelser i forhold til barna. Dette er ille nok, men på den andre siden, hva med barna og deres basiske rettigheter i samfunnet ? Hvor mange er de, hvor er de og under hvilke forhold lever de ?

Da trygdeetaten i 2005 begynte å innhente nærmere opplysninger om barna, så vi på dette som et positivt tiltak. Det ble sjekket om barna i skolepliktig alder var registrert i skole og om de fulgte undervisning, for slik å dokumentere at barna befant seg i landet. Dersom dette ikke kunne dokumenteres, ville det få konsekvenser for utbetaling av ytelser.

Dette tiltaket har ført til at stadig flere Rom-familier henvender seg til SEIF for hjelp til å registrere sine barn i skolen. Dette samarbeidet mellom trygdeetaten og utdanningsetaten bør fortsette, og vi håper på et utvidet tverretatlig samarbeid også på andre sentrale områder når det gjelder Rom-folket.

5. En helhetlig tiltaksplan for Rom-folket
Flere europeiske land har utarbeidet handlingsplaner i sitt arbeid for inkludering av Rom-folket i samfunnet og en forbedring av deres livssituasjon. I våre møter med både Storting og departementer har vi understreket viktigheten av at også Norge utarbeider en slik handlingsplan. Etter 6 års arbeid ser vi at myndighetene innser at man vanskelig kan oppnå gode resultater uten at det anvendes en helhetlig tilnærming i arbeidet med Rom-folket. Denne handlingsplanen foreligger nå endelig, i skrivende stund. Vi vil i neste års rapport fokusere på de enkelte tiltakene i handlingsplanen og iverksettelsen og effekten av disse.

  8. Videre arbeid i 2009/2010

Praktisk bistand
Vi vil fortsette å gi praktisk bistand til Rom-folket. Gjennom vår direkte kontakt med de som henvender seg til oss og gjennom våre interne møter med gruppen, vil vi fortsette å arbeide aktivt med å få til holdningsendringer på helt sentrale områder som skolegang, arrangementer mellom mindreårige og kvinnenes stilling. Et slikt holdningsskapende arbeid er et arbeid på lengre sikt og forutsetter blant annet en utstrakt informasjonsvirksomhet, der Rom informeres om plikter så vel som rettigheter. SEIF´s rolle som ”limingen”
SEIF fungerer som et sentralt bindeledd mellom de ulike ”fraksjonene” i Rom-miljøet. De fleste henvender seg til vårt kontor, til tross for interne rivaliteter eller konflikter. De er dessuten klar over at SEIF er åpent for absolutt alle, og at de dermed risikerer å møte en eller annen de ikke er på talefot med. Likevel blir konflikter lagt til side når de kommer til SEIF, og vårt kontor blir således til en arena for gjensidig respekt.

Vi vil fortsette dette arbeidet med å fremstå som stedet alle Rom er velkomne til.

SEIF´s rolle som vaktbikkje
SEIF vil utføre en rolle som pådriver og vaktbikkje overfor det offentlige. I forbindelse med den nye handlingsplanen, vil vi følge med på tiltak som blir iverksatt på en rekke områder, og ikke minst følge opp om tiltakene fungerer i praksis. Vi vil også være talerør for de som minst blir fokusert på i handlingsplanen, for å fremme disses behov og bistå med at basiske rettigheter gjelder også for dem.

Dette vil bli en viktig oppgave for SEIF i tiden framover, spesielt tatt i betraktning at handlingsplanen for å bedre levekårene for rom i Oslo er direkte kjønnsløs - kvinneperspektivet mangler nærmest totalt. Dette i motsetning til andre nasjonale handlingsplaner for rom i Europa, som for eksempel de spanske regionale planene, som sterkt fokuserer på styrking og samarbeid med voksne kvinner og pikebarn i hvert tiltak. Det sier seg selv at også i Norge, når det gjelder en så marginalisert gruppe som rom, blir styrkingen av kvinnenes stilling og samarbeidet med dem sentralt for å kunne lykkes med tiltakene i handlingsplanen.

Vi på SEIF finner ikke uttrykk sterke nok for vår bekymring over mangelen på kvinneperspektivet i den nye handlingsplanen. Vi vil komme nærmere inn på saken i vår neste årsrapport. I mellomtiden vil SEIF ha viktige oppgaver blant de kvinnene og unge jentene som har henvendt seg til oss med ønske om endring av sin situasjon, samt utdanning og etter hvert yrke, i en prosess som de selv vil være med på å utforme og ta aktiv del i.

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, juli 2009.